Popklikk jubler fremdeles høyt (og garantert veldig lenge) over det faktum at selveste Tom Skjeklesæther har takket ja til å skrive musikkanmeldelser for oss.

Skjekle, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), vil to ganger i måneden fortelle popklikkere hva de må høre på.  ØYY!

Ferdig  snakka, over til Toms andre bidrag i spalten Tom S’ fire ess:

Jeb Loy Nichols –  «Longtime Traveller og Ya smell me?»

Forleden dumpet en postpakke med to vinyler ned i kassa, brakt meg fra det sjeldne avsenderstedet Wales. Forsendelsen inneholdt de to siste utgivelsene til amerikaneren Jeb Loy Nichols, bosatt i Wales siden 1980-tallet.

Sjansen er stor for at navnet ikke sier deg spesielt mye, Nichols ga ut sitt solo debutalbum, «Lover´s Knot», på Capitol Records i 1997, og ble prompte droppet på grunn av lavt salg. Men «Lover´s Knot» er en sertifisert «rocksnobb-utgivelse», vel verdt å slå kloa i. En egenartet miks av soul, folk og annen americana, med en sanger som både har stemmebånd og utmerket smak.

I årene som har gått, har Jeb Loy Nichols gitt ut en rekke utmerkede album, samtidig med at han drevet med grafisk kunst og har skrevet, minst, en roman, «The Untogether» (2008). Legg til at Nichols er en av planetens fremste kjennere av musikk som faller under den stadig hippere betegnelsen «country soul», i 2003-2005 kurerte han to volum av kult-samlingen «Country got Soul», med ess fra blant andre Tony Joe White, Jim Ford, Larry Jon Wilson og Charlie Rich.

Musikk som også i vesentlig grad informerer Nichols egne plater, i 2009 ga han ut albumet «Parish bar», som inneholdt favoritten «Countrymusicdisco45», den gang med på min årsbestesamling, «Countdown to Three Thousand». En tittel og en sang som slår fast hvor kort avstand det kan være mellom sjangere som oppfattes som gjensidig ekskluderende.

Den ene vinylplata som nådde meg, «Ya smell me?», er seks kutt i slick soul-jazz-folk-form, som bekrefter at Nichols holder stilen og vel så det. Noe som skrur opp forventningene til det kommende fulle albumet, «Country Hustle»,  ute i februar. På covergrafikken kaller Nichols seg «Country soul brother number one»! og har sine ord i behold.

Den andre plata, «Long Time Traveller», er et fullblods reggae-album. Tenk det beste fra Marleys og Toshs glansdager på andre halvdel av syttitallet, gjort med engelske Dub Syndicate og Roots Radics på Jamaica.

Åpningskuttet er alene verdt inngangsbilletten; «To be rich (should be a crime)», er klebrig fengende og spot on tematisk. Memo til venstresida; «Parker «Internasjonalen», lær dere «To be rich (should be a crime)».

Resten av plata er egnet til å fange den indian sommeren vi nå har opplevd og gi den virkning til godt over jul.

I 2017 bør Jeb Loy Nichols gis umiddelbar og permanent status som «Norgesvenn». Noe annet vil være et stort tap, for oss!

Jørgen & Jørgensen – «Tia åpenbarer»

Joda, det er en stund siden denne plata dukket opp,tidligere i år, men den fortjener uansett å bli trukket frem.

Jeg hørte Jørgen & Jørgensen trollbinde publikum sist fredag på Grefsenkollen, i baren «Over Oslo», under den første utgaven Norsk Americana Forums Americanafestival.

Bak artistnavnet finner vi duoen Espen Jørgensen og Jørgen Kværndal Olsen, to gitarister/ sangere fra drammensdistriktet. Jørgensen var med allerede under den første roots-bølga på tidlig nittitall, Olsen er tjue (?) år yngre. Begge spiller gitar overlegent, og på scena danser de rundt en mikrofon, som en norsk versjon av amerikanske The Milk Carton Kids.

Espen Jørgensen har satt norsk tekst til fire sanger av Richard Thompson, ved siden av en hver av  Gillian Welch/ Dave Rawlings, Tony Rice og Cahalen Morrison. Olsen står bak åpneren, tradlåten «Gnisten».

Dette låter dynamisk, bitvis halsbrekkende, en fresh utgave av klassisk norsk visesang fra da Lillebjørn, Ole og Finn tenkte at en kassegitar kunne forandre verden.

Jørgen & Jørgensen er duoen som lett kan sende landets korps av trøtte trubadurer over til NAV. Watch out!

Cass McCombs- «Mangy Love»

Bare å innrømme det, Cass McCombs fra Concord, California, har stort sett passert under min radar, på tross av at han har gitt ut seks-sju plater siden debuten «A» i 2003 og attpåtil turnert med helt John Cale i 2012.

Årsaken til at McCombs endelig begynte å blippe hos meg, er at han tidligere i år dukket opp som medlem av bandet The Skiffle Players, der Aaron Sperske, Farmer Dave Sher og Neal Casal (alle Beachwood Sparks) også er med. Jeg har gjort det til en regel å sjekke ut alt Neal Casal har gitarfingrene sine borte i, selvfølgelig inkludert Chris Robinson Brotherhood. The Skiffle Players «Skifflin´» viste seg å være en fin vinylrunde med småsær neo californiarock.

Nå har McCombs skrevet kontrakt med den alltid interessante labelen Anti- og har servert oss høstens mest ambisiøse folk/ art/ progg-plate, der stemmen til McCombs svever over storslåtte musikalske tablåer, med strykere, krystallklart piano og fløyte sammen med konvensjonelle rockinstrumenter. Som stadig bryter med konvensjonene.

«Laughter Is The Best Medicine» kusker avgårde ut og inn av californias solned og -oppganger, mens «Run sister Run» er utstyrt med en rytmefigur som er umiddelbart avhengighetsskapede og lett kunne ha tilhørt senere Grateful Dead-repertoar. Ikke overraskende bidrar Cass McCombs med en versjon av «Dark Star» på sommeren store Dead-hyllest, «Day of the Dead».

Med på «Mangy Love» er blant andre Sperske og Sher, gitarvidunderet Blake Mills, sanger/ låtskriver Angel Olsen og trommefenomenet Joe Russo. Sistnevnte spiller også i Furthur, med Bob Weir og Phil Lesh fra Dead.

«Mangy Love» er stinn av hektende groover, nydelige melodier, arrangementsmessige merkverdigheter og pussige innfall. Mer enn nok til å gi dette svært lang smak.

Trio (Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt) – «The Complete Trio Collection» (3 CD-versjon)

Om du noen sinne har brydd deg om Americana-musikk og har gått glipp av de to utgivelsene som legendene Dolly Parton, Linda Ronstadt og Emmylou Harris ga ut under artistnavnet Trio i 1987 og i 1999, så har du to ting å gjøre; holde deg borte til rødmen avtar, og skaffe deg denne nye antologien. Som ved siden av de to originalplatene, «Trio» og «Trio II», også inneholder en ekstra-disc med tjue outtakes og alternative versjoner.

Harris og Ronstadt var begge sertifiserte Parton-fans da deres respektive stjerner steg på artisthimmelen på midten av 1970-tallet. At deres veier skulle krysses var uungåelig, at de sang sammen var selvfølgelig. Samarbeid dem i mellom, to og to, fant veien til respektive soloplater, i 1987 lyktes man med å få damene til å fokusere på et felles prosjekt, backet av noen av samtidas beste musikere, blant andre Ry Cooder, David Lindley, Russ Kunkel, Albert Lee, Bill Payne (Little Feat) og Leland Sklar.

Debuten solgte fire millioner, skåret fire hits og ble, pussig nok, fulgt opp først tolv år senere.

Nesten tretti år etter førsteplata låter dette like friskt som dugget på plenen din i morres, det kan neppe forbedres. I dag er Linda Ronstadt satt ut av spill av helsemessige årsaker, Harris og Parton holder koken som både plate og turnéartister.

Disse 41 innspillingene bidrar sterkt til at de vil huskes.