Popklikk jubler fremdeles høyt (og garantert veldig lenge) over det faktum at selveste Tom Skjeklesæther har takket ja til å skrive musikkanmeldelser for oss.

Skjekle, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), vil to ganger i måneden fortelle popklikkere hva de må høre på.  ØYY!

Ferdig  snakka, over til Toms tredje bidrag i spalten Tom S’ fire ess:

Dawes: We´re all gonna die (HUB Records)

OK, californiarockerne i kvartetten Dawes prøver ikke å hyggeprate seg til oppmerksomhet med tittelen på sitt nye, femte album. Men direkte feil kan man vel heller ikke si at de tar.

På tross av at Dawes har holdt det gående snart i ti år, først som bandet Simon Dawes, så har de forblitt et marginalt band på våre breddegrader. Hvilket utelukkende er vårt tap.

Dawes fikk hjelp på produsentsiden på sine to første album, «North Hills» (2009) og «Nothing is wrong» (2011) av Jonathan Wilson, musikeren/ produsenten som faktisk allerede har et hengivent norsk publikum.

Dawes har så langt i karrieren vært beskrevet som et neo-californiaband, ivaretagere av musikken fra Laurel Canyons tidlige 70-tall. Hvilket mest skyldes sanger/ låtskriver Taylor Goldsmith, en velformulert og poetisk komponist, som innimellom minner om Jackson Browne. (For noen år siden var Dawes og Wilson backingband for Browne på en europaturné).

Taylor skriver sanger som reflekterer livet i Los Angeles, med en balansert miks av vemod og kynisme, selvfølgelig er ikke solskinnet til å stole på.

Da Dawes het Simon Dawes var gitaristen Blake Mills med på laget, nå har Mills pådratt seg statusen som L.A.´s nye gitar-trollman og her er han tilbake som produsent av We´re all gonna die. Akkurat i tide til å bidra til at Dawes forandrer på formulaen som preget de fire første platene, noenlunde straight countryrock, til noe som høres vesentlig mer «teknologisk» ut.

Men no fear! Dawes er uansett verdt å høre på. For selv om det innimellom blipper og blopper og trommemaskinerer, så er dette fortsatt stint av lekre vokalharmonier og nydelig ensemblespilling.

Det gir et pekepinn om Dawes status på hjemmebane at Jim James (My Morning Jacket), Brittany Howard (Alabama Shakes) og Will Oldham bidrar med stemmene sine.

Innimellom slår det meg at Dawes her serverer en slags california-versjon av det engelske Squeeze bedrev i sine beste perioder; tight, oppfinnsom, smart, catchy og original popmusikk. Sånn som kunne gjøre at du orket å høre på radioen.

Er du klar for å finne ut av hva Dawes kan gjøre for deg, begynn med sangene «One of us», «Roll with the punches» og «When the tequila runs out». Vedder en kasse kaniner på at du blir hekta, og at de fire første Dawes-platene raskt er på spillelistene dine.

Og, en ting til! Skulle noen endelig få ut fingeren og sørge for at Dawes fant veien hit, vit at bandet nettopp har fått med seg Duane Betts, Dickeys sønn, på gitar.

Bob Weir: Blue Mountain (Columbia Legacy/ Sony)

Aller først. En takk til Bob Weir for at han i 1971 fikk meg til å forstå at Merle Haggard var cool. Da han sang Haggards «Mama tried» på den doble liveplata til Grateful Dead som kalles «Skull & Roses».

I fjor sommer var Bob Weir med på det som ble fremstilt som slutten på karrieren til Grateful Dead, med tre store konserter i Chicago, «Fare thee well». Men ingen hadde husket å spørre Weir om det var slutten! Kort tid etterpå annonserte han sitt nye band, Dead & Company, med trommeslagerne fra Dead og popstjerna John Mayer. De som har sett Dead & Company spille, mener det er den beste Dead-musikken siden Jerry Garcia var i form.

Uansett, de siste årene har Dead-aksjene steget betydelig i verdi, og i sommer skrev et femtitall av USAs hippeste under på dette med hyllest-albumet Day of the Dead (Anbefales på det varmeste!).

Nå har noen av disse folka stilt opp når Weir lager sitt første album med bare nye sanger på tretti år, Blue Mountain. Mest sentralt; produsent/ låtskriver/ musiker Josh Kaufman, musiker/ låtskriver Josh Ritter og The Nationals Aaron og Bryce Dessner.

Weir har laget et konsept-album, bygget på erfaringene han gjorde seg da han som femtenåring «rømte» hjemmefra som skoletaper, til en ranch i Wyoming (muligens tilhørende foreldrene til da fremtidig Dead-tekstforfatter John Perry Barlow).

Året etter, i 1963, traff Weir Jerry Garcia utenfor en musikkbutikk i Palo Alto, på selveste nyttårsaften. Resten er rockens lengste og merkeligste historie. Den som vil sjekke dette nærmere, bør koste på seg dokumentarfilmen The Other One: The long strange trip of Bob Weir (Netflix).

Når man ser på portrettet av Weir som pryder Blue Mountain, krever det en think å huske at Weir var Grateful Deads evige «The Kid», popstjerna blant værbitte hippierockere.

Men, selv om Weir har blitt grå i hår og skjegg (han fyller 69 senere i oktober), er den karakteristiske stemmen i behold. I likhet med viljen til å gjøre «noe annet», Grateful Deads credo.

For selv om Blue Mountain er en cowboyplate, så byr den på annerledes sonisk fargelegging enn trad cowboymusikk. Dette er musikk fra et leirbål i space, det er nesten bare når Weir setter seg ned med Ramblin´Jack Elliott på «Ki-Y I Bossie» at det hele er helt nede på bakken. I likhet med Dead, tar Weir seg god tid, skal du få ordentlig utbytte av Blue Mountain foreslår jeg utstrakt slow-lytting. På en prærie etter eget valg, gjerne bare i ditt eget hode.

Daniel Lanois: Goodbye to Language (Anti- /Red Floor Records)

Jeg vet ikke hvor mange vi er, strengt tatt, som følger den kanadiske musikeren/ produsenten Daniel Lanois´ egne musikalske forehavender? Helt sikkert vesentlig færre en de som kom i kontakt med ham via produksjonene han gjorde for U2, Peter Gabriel, Bob Dylan og Emmylou Harris.

Men jeg har alltid hatt mer sans for Lanois egen musikk, enn celebritets-tjenestene han har gjort. Et syn som ble sementert da jeg hørte Lanois holde «key-note speech» under South by South West i Austin i 2003. Det var da han beskrev pedal steel-gitaren sin som «Church in a suitcase». Ytterligere fordyping i Lanois prosesser kan foretas via 2007-dokumentaren Here is what is.

Nå har Lanois, sammen med kollega Rocco DeLuca, laget steel-gitarplaten som åpenbart har vært på ovnen i mange, mange år.

Goodbye to Language holder hva varedeklarasjonen i tittelen lover, her er ikke et knyst, i vert fall ikke som jeg har fått med meg, bare steelgitarer som flyter rundt i space,  så vidt innom noen småtekniske (?) duppeditter en sjelden gang.

Da jeg hørte på plata for første gang på terrassen, under stjernene, på sensommeren, var det lett å forestille seg at dette må høres ut som soundtracket til himmelen. Om vi bare hadde vist på hvilken frekvens himmelen sender på. Inntil vi finner ut av det, hjelper Daniel (og Rocco) oss med en svært god erstatning.

Noter! Den norske fotografen Marthe Amanda Vannebo har hjulpet Lanois med foto og artwork.

Signe Marie Rustad: Hearing Colors, Seeing Noises (Safe & Sound Recordings)

For en elegant overgang; samme Marthe Amanda Vannebo har også laget coveret for Signe Marie Rustads andre album, oppfølgeren til dette årtiendets mest ufortjent forbigåtte norske utgivelse, Golden Town (2012). Nå later det til at vesentlig flere har fått med seg at Signe Marie er something else, de gode kritikkene seiler inn. Jeg skrev en sak om Hearing Colors Seeing Noises i Klassekampen i september, som også kan leses på Norsk Americana Forums hjemmesider.

Mitt ærend her og nå er altså bare å minne folk enda en gang på at Hearing Colors Seeing Noises ligger svært godt an til å stå igjen som høstens/ årets beste norske.

For å parafrasere John Prine om Iris DeMent: Listen to that Signe Marie Rustad, it might be good for you!

Signe Marie og band er akkurat nå ute på veien for å gi godtfolk live-versjonen av fargelytting og lydsyn.