Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om en Doyle Bramhall II, Nitty Gritty Dirt Band, Midnight Choir og Black Sorrows sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
Doyle Bramhall II- Rich Man (Concord Records)
Yup, Doyle Bramhall II er sønn av Doyle Bramhall.
Så først; Bramhall den eldre, som døde i 2011, bare 62 år gammel, var trommeslager, låtskriver og barndomsvenn av brødrene Stevie Ray og Jimmie Vaughan. Bare det at Doyle har spilt trommer med bluesgigantene Lightnin´ Hopkins og Freddie King holder i boka mi. Jeg traff ham på Siste Reis i Halden for drøye ti år siden, da han spilte der sammen med Louisianna- swamp-rockeren CC Adcock. Doyle var en hedersmann, hvilket jeg går ut fra at sønnen hans også er.
Om man sjekker platene som Doyle Bramhall II har spilt på, fra 1988 og frem til i dag, over sytti i tallet, er det greit å slutte at junior kommer like godt ut av det med folk som faren.
I en viss forstand er Doyle Bramhall en amerikansk versjon av halden-gitaristen Geir Sundstøl, en mann som har tatt med seg talentet sitt til en nesten endeløs rekke store, og ikke fullt så store, artister. Dette er et lite utvalg av folk Doyle Bramhall II har spilt med; Eric Clapton, Roger Waters, Elton John, Leon Russell, Gregg Allman, Dr. John, Allen Toussaint, Erykah Badu, Questlove, Derek Trucks & Susan Tedeschi, Meshell Ndegeocello og Sheryl Crow.
Han har spilt lenge med Clapton, både på turnéer og på plater, og han var med i bandet som backet Gary Clark jr da han fikk sitt gjennombrudd på Eric Claptons «Crossroads»-konsert for fem år siden.
Da jeg bodde i Austin, Texas i 1994, var bandet Arc Angels på alles lepper, en texansk supergruppe bestående av de unge gitaristene/ sangerne Doyle Bramhall II og Charlie Sexton, med Stevie Rays komp, Chris Layton og Tommy Shannon. Men ryktet var at Bramhall var ute å kjøre på dop. Det ble med ett Arc Angels-album, pluss et livealbum i 2009.
I de drøye tjue årene som har gått, har Doyle altså tatt igjen for ødslet tid på 90-tallet, han har en rekke album ute under eget navn også.
Rich Man inneholder hele spekteret av musikk som Bramhall II (nå 47 år gammel) har beskjeftiget seg med opp igjennom karrieren; blues, soul, rock, gospel, funk og progressive utflukter deri mellom. Her kan han gjerne sammenlignes med platene til sin gode venn, Gary Clark jr., dette er gitarspilling på øverste hylle, uten at det utarter til briefing.
Til å kjenne så mange celebriteter i musikkbransjen, er det nesten påfallende fravær av dem på de tolv originalene og den ene coveren, Jimi Hendrix´ «Hear my train a comin´», som utgjør Rich Man. Norah Jones synger og klapper på «New Faith». Den legendariske soul-trommeslageren James Gadson er med på åpningskuttet, «Mama can´t help you». Ellers er det backingmusikere fra Tedeschi Trucks Band, som Bramhall også turnerer med fra tid til annen.
Stort orkestrert musikk, dynket i blues og soul-tradisjonene som Doyle har arvet fra faren, mektig uten å bli pompøst. Verdt dyp lytting.
Nitty Gritty Dirt Band- Circlin´Back- Celebrating 50 Years (NGDB Records)
Tittelen på denne konsertplata fra countryrock-institusjonen Nitty Gritty Dirt Band henspiller selvfølgelig på bandets epokegjørende trippelutgivelse, Will the Circle be Unbroken, fra
1972, da de langhåra california-rockerne strakk ut hånda til gigantene i den tidlige countryhistorien; Mother Maybelle Carter, Earl Scruggs, Roy Acuff, Doc Watson, Merle Travis og Jimmy Martin. Der stor magi oppstod og country og rock kunne motta applaus fra begge sider av musikkgjerdet. Nitty Gritty Dirt Band gjentok prosjektet ved ytterligere to anledninger, i 1989 og 2002. Alt verdt å høre på.
I september 2015 inviterte de et stort lag prominente gjester til en feiring på en av verdens beste scener for Americana musikk, Ryman Auditorium, Grand Ole Opry, i Nashville. Da var bandet altså inne i sitt femtiende år, med tre originalmedlemmer fortsatt med på laget; Jeff Hanna, Jimmie Fadden og John McEuen.
Her står legendene i kø for både å gratulere og bidra til at dette blir en feiende flott plate; John Prine, Rodney Crowell, Alison Krauss, Jackson Browne (som var med i en tidlig utgave av bandet), Jerry Jeff Walker, Vince Gill, Jerry Douglas, Sam Bush og Byron House. Samt pensjonert bandmedlem, Jimmy Ibbotson.
Godlåtene hagler, «You ain´t going nowhere», «Grandpa was a carpenter», «Buy for me the rain», «These days», «Keep on the sunny side», «An American Dream», «Mr. Bojangles» (med låtskriver Jerry Jeff Walker), «Fishin´in the Dark», «Jambalaya» og selvsagt til slutt en seks minutters allsang-versjon av «Will the circle be unbroken».
Akkurat nå da alt Amerika er i ferd med å gå til the shits, er det greit å bli minnet på at amerikanere også kan være hyggelige, anstendige mennesker som synger fine sanger om andre gode amerikanere.
Nitty Gritty Dirt Band og vennene deres er av det andre kaliberet, det som gjør at vi elsker Amerika. Det motsatte av den selvopptatte, arrogante og ignorante twitter-tullingen som utrolig nok får nøklene til Det Hvite Hus om knappe to måneder. La oss håpe at dørvaktene på Ryman har vett på å ikke finne ham på gjestelista om Trump skulle komme rekende.
Eller vent..På begynnelsen av syttitallet kom President Nixon til Ryman, der han ble utfordret av nettopp Roy Acuff til å prøve seg på yo-yo. Det gikk dritt. Watergate, neste.
Black Sorrows- Faithfull Satellite (Rootsy Records)
Rockens veier er uransakelige, i fjor sommer dukket australske Black Sorrows opp på en utescene i en bar-bakgård i Halden og leverte en master-class i soul-rock. De rundt hundre tilhørerne kunne forlate stedet med et fett smil om munnen og vissheten om at sanger og eneste gjenværende bandmedlem fra tida på slutten av 1980-tallet, Joe Camilleri, ikke trenger å tenke på å pensjonere seg. I dag er Camilleri 68, og han er ved forbløffende god stemme.
Da sangen «Chosen ones» fant veien til norsk radio i 88, var det mange som en stakket stund trodde at Van Morrison hadde sett lyset og begått en oppfølger til «Brown Eyed Girl». Men albumene Hold on to me og Harley And Rose (1990) var stinne av sanger som var skreddersydde for Black Sorrows tvers igjennom gode-vibber form for rock. Bandet ble temporære Norgesvenner og nådde 5. og 6.plass på VGs albumliste. Ved siden av å fylle Rockefeller med glade mennesker.
Dette nye albumet, det syttende i rekken, (mange av dem bare utgitt hjemme i Australia,) gir absolutt blaffen i årene som har gått. Joe Camilleri og låtskriverpartner N Smith holder seg til soul-rock-folk-country-formulaen, og dæven som det virker. Camilleri høres lett ut som Van i den ene sangen, Willy DeVille i den andre og Tom Waits med gode halspastiller i det tredje.
Det er fullstendig uhipt, skulle Black Sorrows ved en misforståelse slippe til på Grünerløkka, er det kjørt for hipsterne der. Da er det bare legge ned hele stasen.
For oss andre er Faithfull Satellite en krem, konsis jukebox og bandet så morsomt du kan ha det med livemusikk fra en lav scene. Bring´em back.
Midnight Choir- The Loma Ranch Sessions (Universal, CD og vinyl)
Full transparens; Midnight Choir var det første bandet som Terje Engen og jeg kontrakterte til plateselskapet Fjording på midten av 1990-tall. Det selvtitulerte debutalbumet kom ut i 1995 og er en utgivelse som alle involverte er svært glade i.
Det er derfor vi nå kan si oss fornøyde med at plata endelig er tilgjengelig på vinyl, i flott utvidet utgave med et ekstra album med ti sanger som enten ikke tidligere er publisert eller bare som singel-b-sider. Det inkluderer versjoner av Chris Isaaks «Wicked game», Michelle-Shockeds «Come a long way» og Steve Wynns «Open the door».
Originalalbumet inneholder en knallversjon av Byrds Gene Clarks «Gypsy Rider» som Paal Flaata har gjort jevnlig i de to tiårene som har gått, samt et solid knippe originale sanger.
Den nye utgaven av plata har fått ny tittel; The Loma Ranch Sessions, etter studioet der innspillingene ble gjort sommeren 1994, utenfor Fredricksburg, sørvest for Austin, Texas.
