Pernice Brothers er ett av Popklikk-redaksjonens favorittband, som vi har hyllet mang en gang for deres perfekte gitarpop-utgivelser. Det har vært litt stille rundt prosjektet til låtskriver, gitarist og vokalist Joe Pernice det siste tiåret. Etter en del års pause kom dog det ypperlige comeback-albumet «Spread The Feeling» i 2019, kun utgitt på Bandcamp og vinyl.
Nå skjer det igjen litt rundt bandet. I år kommer en 25-årsjubileumsutgave av debuten «Overcome By Happiness» i både en forseggjort deluxe-sak og vanlig svart vinyl. I kjølvannet av dette har Pernice skrevet over rettighetene for katalogen sin til New West Records, med flere reutgivelser og godsaker på gang i følge ryktene. Dette er strålende nyheter både for gamle fans og de forhåpentligvis nye som leser denne saken, men ikke har kjennskap til bandet fra før.
Ok, så her er mine «ti beste» fra Pernice Brothers:
1) «Crestfallen» – Overcome By Happiness (1998):
Åpningssporet på debuten. Her finner vi alle ingrediensene til bandet. Det starter med akustisk gitar og konsis bass, så får vi Joe på sedvanlig fint vokalvis, med strykere og harmonier i bakgrunnen. Rett og slett en av tidenes beste plateinnledninger i min bok og et perfekt eksempel på perfekt kammerpop!
2) «Amazing Glow» – Discover A Lovelier You (2005):
Dette er en av flere strålende numre fra fjerdeplata. Her får vi Joe som noe i nærheten av en crooner, i en låt som kjennetegnes av hans fantastiske øye for tekstlige detaljer (han er også forfatter, må vite!) og evnen å skrive en florlett melodi som bare glir så fint avgårde. En perle, rett og slett.
3) «Working Girls» – The World Won’t End (2001):
Da Pernice Brothers slapp sin andre plate var skepsisen der, til dels. For: kunne de matche debuten? Å, jada! I løpet av åpningslåtens første halve minutt var jeg solgt, i hvert fall. I Working Girls skrudde bandet kanskje til gitarpop-skruen anelsen, i retning av litt mer fuzz i gitarene og trøkk i trommen. Samtidig er det nok et eksempel på Pernices låtskriver-sensibilitet, i det som må kalles hjerte utenpå skjorta.
4) «Water Ban» – Yours, Mine & Ours (2003):
Fansen på diskusjonsforumene (ja, dere husker kanskje dem?) framholdt tredjeplata som Joe Pernices «the Smiths-øyeblikk». Og det er ikke helt feil, kan man nok si når man hører spesielt vokalen på Water Ban. Et eksempel på mid-tempo gitarpop som heves av et utsøkt arrangement og en dempet gitarsolo.
5) «Wait To Stop» – Overcome By Happiness (1998)
Egentlig ville jeg hatt med fem-seks låter fra alle platene. Kill your darlings og alt det der. Slik kom jeg fram til at «Wait To Stop» måtte være kandidaten fra debuten. Det er kanskje min absolutte favoritt, når alt kommer til alt. Bare hør på denne da, den nesten bedende vokalen som preges av kjærlighetssavn, gitarene,mellotronen, strykerne og ikke minst det insisterende refrenget: «waitin for the wait to stop / but I could not wait / my whole life for you»…
6) «Shaken Baby» – The World Won’t End (2001):
Få innenfor gitarpop-gamet gjør ballader som Pernice Brothers. Dette er rett og slett vakkert og må bare nytes.
7) Saddest Quo – Discover A Lovelier You (2005):
Et kroneksempel på Pernices tekst-kvaliteter. Her lekes det med ord og fraseringer, på en måte som rett og slett er veldig catchy, igjen i en mid-tempo gitarpop’er: «there’s a train wreck / picking up survivorsfrom a plane crash / on the TV live, and it’s a sad status quotient / waiting for the sky to fall».
8) «She Heightened Everything» – The World Won’t End (2001):
Jada, Pernice Brothers kan ogsåslå til med jangle-pop! I denne perlen jangler de som få andre, men kombinerer med signaturstrykerne de så ofte anvender.
9) «Somerville» – Live A Little (2006):
Kanskje bandets mest catchy låt? Her er de nærmere powerpop og et band som Teenage Fanclub enn noen gang før. Bare hør på de ringende gitarene, det fine drivet og harmoniene.
10) «Number Two» – Yours, Mine & Ours (2003):
Pernice avslutter gjerne platene sine med et roligere akustisk nummer. I Number Two tar han dette et steg videre i en mer langstrakt avslutter, med et insisterende piano, søkende gitarer, små keyboard-drypp og en tekst som drypper av hjerteskjærende relasjoner som kanskje allikevel kan fikses til slutt…
