Mye er skrevet om Townes Van Zandts liv og levnet de 52 årene han levde fram til 1. januar 1997. Jeg var så heldig å se ham i levende live fire ganger på legendariske Cruise Café i Oslo, og det satte sine spor.
Jeg er som oftest album-mann, men i Townes Van Zandts tilfelle er det de enkeltlåtene som skinner, uavhengig av kontekst. Jeg tar her for meg noen av låtene hans, ikke i rangert rekkefølge.
«To Live Is To Fly/ Highway Kind»:
«Days, up and down they come/Like rain on a congadrum/Forget most, remember some/But don’t turn none away.Everything is not enough/And nothin’ is to much to bear/Where you been is good and gone/All you keep is the getting there.»
Townes sa det slik: «but if I were forced at knifepoint to choose one, it would be ‘To Live’s To Fly’.» «To Live’s To Fly» står det på gravsteinen hans, også.
Grunntonen i låten er, slik jeg oppfatter det, positiv: «Words to live by», sa Guy Clark. En beslektet låt på samme album, «High, Low And In Between» (1971) (hvilken albumtittel!) er «Highway Kind». Noe mer mollstemt, særlig innspillingene fra hans siste dager. Også denne tar for seg dagene som kommer og går. Igjen brukes veien som metafor, men «veien» er bokstavelig talt heller aldri langt unna i Townes’ liv:
«My days, they are the highway kind/They only come to leave/But the leavin’ I don’t mind/It’s the comin’ that I crave».
«A Song For»/ The Hole»:
«Ribbons of love/Please keep me true sane/Until I reach home/on the morrow/Never never to wander again/I’m weak and I’m weary of sorrow»
Har noe album noen gang hatt en mer håpløs åpning enn Townes Van Zandts siste ordinære studioplate, «No Deeper Blue» (1994).
«This is not a song, it is a suicide note», uttalte vår mann. Van Zandt har også uttalt at han lagde to typer sanger, de triste og de håpløse.
«A Song For» tilhører nok sistnevnte. Van Zandt pleide ofte som introduksjon til «Nothin’» si at den sangen var hans mest håpløse, så da han en kveld på Cruise Cafe i Oslo tidlig på nittitallet fortalte at han skulle synge sin mest håpløse sang, ropte mange på «Nothin’». «This even tops Nothin’», svarte Townes. Om det var «A Song For», «The Hole» eller for den saks skyld «Marie»- alle fra «No Deeper Blue» – som deretter ble sunget, husker jeg ikke. «The Hole» er nemlig også en beksvart sang, om kampen mot demonene, og kommer vel omtrent fra samme sted.
«She asked me could I stay awhile/I said, I’d better go/She slid her arm around my neck/And sweetly whispered no/It’s cold and dark and lonely here/As soon enough you’ll see/I’m oh so glad you stumbled in/I’ve been craving company»
«Mr. Mudd and Mr. Gold»:
«Well the wicked king of clubs awoke/And it was to his queen turned/His lips were laughing as they spoke/His eyes like bullets burned/The sun’s upon a gambling day/His queen smiled low and blissfully/Let’s make some wretched fool to play/Plain it was she did agree»
«Mr. Mudd and Mr. Gold» er en sang om poker. Jeg har i og for seg ikke så stor interesse av historen, men jeg synes sammensetningen av alle ordene lyder så bra der de flyter sømløst av sted. Sangen skal ha blitt skrevet i full fart, ordene bare fløt ut.
Dette var en sang som Van Zandt sjelden sang på konsert de siste årene, det var for vanskelig å huske alle ordene. Jeg mener å ha lest at Townes var til stede på en tidlig Steve Earle-konsert. Townes var noe plagsom og ropte stadig på klassikeren «Wabash Cannonball»: «You call yourself a folksinger, and does not know «Wabash Cannonball»? Til slutt ble Earle så lei at han spilte gjennom hele «Mr. Mudd and Mr. Gold». Townes ble så imponert at han holdt munn resten av kvelden!
«Rake»/«Our Mother The Mountain»:
«I used to wake and run with the moon/I lived like a rake and a young man/I covered my lovers with flowers and wounds/My laughter the devil would frighten/The sun she would come and beat me back down/But every cruel day had it’s nightfall/I’d welcome the stars with wine and guitars/Full of fire and forgetful»
Jeg har nok ment at «Rake» er den ultimate-sangen. Igjen poetisk, nydelig melodi og med ikke så rent lite selvinnsikt. Du finner den på «Delta Momma Blues» (1971).
Den dramatiske tittellåten på «Our Mother The Mountain» (1969) er en slektning av «Rake», men musikalsk er den likevel noe annerledes enn det meste annet fra Townes. Kanskje er det en forsmådd elskerinne som slår tilbake i denne sangen?
«So I reach for her hand and her eyes turns to poison/And her hair turns to splinters/And her flesh turns to brine/She leaps cross the room, she stands in the window/And screams that my first-born/Will surely be blind»
«Waitin’ Around To Die»/«Kathleen»:
«Sometimes I don’t know where/This dirty road is taking me/Sometimes I can’t even see the reason why/I guess I keep a-gamblin’/Lots of booze and lots of ramblin’/It’s easier than just waitin’ around to die»
«Waitin’ Around To Die» er så nær den perfekte låten man kan komme: «This is one of the first serious songs I ever wrote, I wrote this about an old man I met i Houston», sa Townes. Låten kunne vel nesten like gjerne være skrevet om ham selv? Videoen under er et fantastisk klipp fra filmen Heartworn Highways. Smeden Uncle Seymour har forstått hva denne sangen handler om!
På konserter de siste årene av hans liv gled denne sangen ofte sømløst over i «Kathleen»:
«It’s plain to see, the sun won’t shine today/But I ain’t in the mood for sunshine anyway/Maybe I’ll go insane/I got to stop the pain/Or maybe I’ll go down to see Kathleen»
Hvem var Kathleen? Noen mener heroin. Andre peker på at Kathleen er et bilde på å gå innover i sitt eget mørke, litt som i sangen «The Hole» med andre ord. Eller var det bokstavelig talt ei dame?
«A swallow comes and tells me of her dreams/She says she’d like to know just what they mean/I feel like I could die/As I watch her flying by/Ride the north wind down to see Kathleen/Stars hang high above, the oceans roar/The moon is come to lead me to her door/There’s crystal across the sand/And the waves, they take my hand/Soon I’m gonna see my sweet Kathleen/Soon I’m gonna see my sweet Kathleen»
«Pancho & Lefty»:
Dette er sangen som trolig skaffet Townes flest inntekter, først gjennom Emmylou Harris’ versjon på «Luxury Liner» og deretter gjennom Willie Nelson og Merle Heggards versjon med en herlig video til. Townes er vel en «federal» i videoen? Første vers går i 2. person og mange har pekt på sammenfallet med Townes selv:
«Living on the road my friend was gonna keep you free and clean/And now you were your skin like iron and your breath’s as hard as kerosene/You weren’t your mama’s only boy but her favorite one it seems/She began to cry when you said goodbye and sank into your dreams»
Så begynner selve historien i 3. person, og man kan finne et par tolkninger av låten. Den morsomste er når Townes forteller at han ble stoppet av to politimenn. De kalte seg selv Pancho & Lefty. Da Townes fortalte at han hadde skrevet sangen, fikk han lov til å dra videre. Etterpå tenkte Townes at sangen nettopp var om dem.
Jeg stod kanonvakt fra klokken 2 til klokken 3 på natta ved Bardufoss for 22 år siden da jeg bestemte meg for å lære meg sangen utenat. Jeg hadde alle fragmentene og brukte timen til å sette dem sammen. Aldri gikk ei vakt fortere.
«The poets tell how Poncho fell and Lefty’s living in a cheap hotel/The desert’s quiet and Cleveland’s cold and so the story ends we’re told/Poncho needs your prayers it’s true but save a few for lefty too/He only did what he had to do and now he’s growin’ old»
«Nothin’»:
Townes Van Zandt skrev «Nothin’» like etter at han hadde lest Nikos Kazantzakis’ bok «The Last Temptatation Of Christ» (Jesu Siste Fristelse), inspirert av boka.
Van Zandt sa på sin lakoniske måte på én av konsertene i Oslo i første halvdel av nittiårene at hvis man virkelig forstår hva «Nothin’» handler om, bør man oppsøke en psykiater så raskt som mulig. Jeg skal derfor være forsiktig med å tolke, men boka Townes var inspirert av handler blant annet om en eksistensiell krise for Jesus der han vurderer om han skal la seg henge på korset, eller om han skal oppsøke et vanlig liv. Kanskje drar Van Zandt paralleller fra denne Jesus til andre mennesker.
Kanskje ikke intellektet fatter teksten, men det er likevel stoff her underbevisstheten kan grunne på og nærmest glede seg over, om jeg kan bruke et slikt begrep om denne teksten.
På mange versjoner av «Nothin’» er det et glimrende gitartema og vår egen Paul Henriksen gjør låten på ypperlig vis. Jeg har valgt å vise en liveversjon, der Townes gir en kort introduksjon og på sedvanlig vis synger låten med lukkede øyne. Hans beste konserter var for øvrig preget av intense fremføringer av sangene med vitser av varierende kvalitet mellom låtene for at det hele ikke skulle bli nitrist.
«Hey mama, when you leave/Don’t leave a thing behind/I don’t want nothin’/I can’t use nothin’/Take care into the hall/And if you see my friends/Tell them I’m fine/Not using nothin’/Almost burned out my eyes/Threw my ears down to the floor/I didn’t see nothin’/I didn’t hear nothin’/I stood there like a block of stone/Knowin’ all I had to know/And nothin’ more/Man, that’s nothin’/As brothers our troubles are/Locked in each others arms/And you better pray/They never find you/Your back ain’t strong enough/For burdens doublefold/They’d crush you down/Down into nothin’/Being born is going blind/And buying down a thousand times/To echoes strung/On pure temptation/Sorrow and solitude/These are the precious things/And the only words/That are worth rememberin’»
«Marie»/«Techumseh Valley»:
Dette er to av Townes få lineære sanger som forteller en historie. Ikke hvilken som helst historie. Trist må vite. «Marie» fra «No Deeper Blue» er av Willie Nelson betegnet som verdens tristeste sang, og jeg tar her frem versjonen han og Townes gjorde sammen. Sangen handler om hjemløse Marie som blir gravid og dør. Teksten er tåredryppende med formuleringer som griper deg: «The summer was not bad below the bridge, just a little bit short on food, that’s all.» «Marie just rolled over and went to heaven, her little boy safe inside».
«Techumseh Valley er av Townes tidlige låter. Både Nanci Griffith og Steve Earle gjør fine versjoner. Sangen begynner og slutter på flotteste måte, men i mellomtiden har hovedpersonen Caroline hatt et trist liv før hun dør. Ikke ulikt Marie.
«The name she gave was Caroline/Daughter of a miner/Her ways were free/It seemed to me/That sunshine walked beside her»
«If I Needed You»:
Én av Van Zandts låter som det er lett å like. Men den har en liten twist. Vet du hvem «Loop And Lil» var? Townes’ papegøyer! Da Emmylou Harris gjorde sin versjon ble «Loop and Lil agree» endret til «I can ill agree».
Julia Roberts sang denne som godnattsang i filmen Erin Brockovich. Kanskje en sammenheng med at eksmannen Lyle Lovett gjorde en fin versjon av sangen.
Rex’s Blues/ Blaze’s Blues:
«Ride the blue wind high and free/She’ll lead you down through misery/Leave you low, come time to go/Alone and low as low can be»
Det er sagt om Rex’s Blues (1972) at den summerer opp livet til kameraten Wrecks Bell gjennom noen få og megetsigende vers, intet mindre. I 1994 var det Blaze Foley som fikk sin egen låt, «Blaze’s Blues». Blaze var ofte hjemløs, overnattet ofte på sofaen til Townes eller helt andre steder. Han ble skutt og drept da han forsøkte å gå mellom i en krangel, drapsmannen gikk fri, «uhell». Blaze har selv laget flere fine sanger som «Clay Pigeons» og «If I Could Only Fly», og den nye filmen om ham, der også Townes har en viktig rolle, er det verdt å få med seg! Blaze var også rollemodell for Lucinda Williams‘ «Drunken Angel».
«I gotta guitar all my own/I gotta quarter for the telephone/I ain’t headed down this highway all alone/One two three and maybe four/Honey they’re knockin’ on my door/I know you’re gonna miss me when I’m gone»
«None But The Rain»/«Snow Don’t Fall»:
«Will it be the rain that clings to your bosom/Will it be the sunshine that dries your golden hair/Will it be the wind that warns of my returning/Will a rose be in your arms when I find you waitin’ there»
«None But The Rain» avslutter den selvtitulerte plata fra 1969 på en perfekt og nydelig måte. En poetisk tekst satt til en nydelig melodi. Først kommer fløyta, så trolig Townes på gitar. Jeg liker produksjonen her – selv om andre sikkert vil mene at den er i overkant, også her. Dette er en oppbruddssang, vemodig, men ikke direkte trist. Kontrasten er stor til sangen som er å finne på albumet med den selvironiske tittelen «The Late Great Townes Van Zandt» (1972).
«Snow Don’t Fall» er om kjæresten, Leslie-Jo, som ble drept da hun haiket. Forholdet var i ferd med å ta slutt, men preget naturlig nok Townes. Både melodi og tekst gir langt større motstand enn på «None But The Rain».
«Snow don’t fall on summers time/Wind don’t blow below the sea/My loves lies beneath frozen skies/And waits in sweet repose for me»
«Quicksilver Daydreams of Maria»/ «I’ll Be Here In The Morning»:
«Well, the diamonds fades quickly when matched to the face of Maria/All the harps they sound empty when she lifts her lips to the sky/The brown of her skin makes her hair seem a soft golden rainfall/That spills from the mountains to the bottomless depths of her eyes»
Dette er to av Van Zandts lettere låter. «Quicksilver Daydreams of Maria» er Townes beskrivelse av drømmekvinnen. For meg fungerer de overdådige metaforene perfekt! Versjonen som finnes på den selvtitulerte plata (1969) er i mine ører langt å foretrekke fremfor versjonen fra «For The Sake Of The Song» (1968).
«I’ll Be Here In The Morning» finnes også (med en litt annen tittel) både på «For The Sake Of The Song» (1968) og på den selvtitulerte. Den har en nydelig melodi og har også en metaforrik tekst.
«Well there’s lots of things along the road I’d surely like to see/I’d like to lean into the wind and tell myself I’m free/But your softest whisper’s louder than the highways call to me»
I det virkelige liv, vant som regel «the highway» etter en liten tur hjemme. Livet hans var på mange måter en eneste rastløs turné.
Dette var noen av Townes Van Zandts beste sanger. I dette sjiktet hører mange flere. «Flyin’ Shoes», «(Fare Thee Well) Ms Carousel», «You Are Not Needed Now» og mange flere, men det får bli en annen gang!
