Mandag den 13. juni er det ørnevarsel i Frognerbadet. Den siste dagen på Norwegian Woods 20 årsjubileum kommer tre middelaldrende menn i et tidligere norsk rockeband til å stille opp med alvorlige blikk og spissede ører helt inntil scenekanten. Vi skal ha med oss hver tone som de fire medlemmene av et enda eldre, men stadig eksisterende rockeband tryller frem.

The Eagles er tilbake i Norge, og det er faktisk noen som fortsatt liker dem.

Da jeg vokste opp på slutten av 70-tallet fantes det knapt noe mer uhipt enn å vedkjenne for allmenheten at man likte The Eagles.

Punk, ska, new wave, heavy metal – alle sjangre i opprørsonen var ute etter å strupe den glattpolerte musikken. Det fantes overhodet ingen overraskelser ved vestkystrocken. Lyden virket som den var kjørt 100 ganger gjennom en vaskemaskin for å rense bort selv den den minste lille støykilde, harmoniene var himmelske, og gitarsoloene perfekte til fingerspissene.

Jeg hadde førstehåndskunnskap fordi jeg hadde en kompis som rett og slett digget Eagles. Han fnyste av alle konvensjoner som ‘Musikkpolitiet’ hadde innført og medgikk glatt at vestkystrock var topp. Han inviterte til «Nightrock» hjemme i stua, hvor vi holdt på til langt på natt med endeløse luftgitarsoloer. Siden vi befant oss på beste vestkant var det forholdsvis langt til nærmeste nabo, og volumet var deretter, både på oss, Don Henley og Glenn Frey.

Under avstemningene våre (vi skrev selvsagt endeløse lister, lenge før sinken Nick Hornby), var Eagles trygt plassert blant de fremste bandene, trass i at det var svært lenge mellom plateslippene. 14 år er sikkert ikke rekord, men da gruppen slapp konsertalbumet «Hell Freezes Over» i 1994 hadde de ikke gitt ut et ordentlig album siden 1980.

Trommeslager og frontfigur Don Henley sverget ved splittelsen av bandet i 1981 at de ikke skulle spille sammen igjen før helvete frøs til is (derav navnet på comebackalbumet). Eagles hadde overlevd rock’n’roll-livet på 70-tallet: Jo større platesalg, jo mer heftig var miksen av krangling, sex, fyll og narkotika. Nå orket de ikke mer kokain og personlighetsforstyrrelser.

Vi tre som sverget til Eagles var aldri nærheten av samme nivå på damene og drugsen, men vi klarte å starte et rockeband kalt The Aliens. Problemet var bare at vi, i motsetning til The Eagles, manglet alt. Inkludert utstyr og øvingslokaler. Dermed ble vi sittende hjemme på gutterommet og øve på «Hotel California».

I hvert fall 60 ganger.

Det ble litt kjedelig i lengden, så vi ga oss. Delvis skyldtes det manglende entusiasme, men mest av alt fordi vi til slutt fant ut hva den skarpe lukten på gutterommet mitt faktisk var. Katta hadde pisset på skarptrommen. Vi hadde verken råd til å skifte trommeskinn, flå katta eller kjøpe ny tromme.

Dermed var det slutt for The Aliens som aldri klarte å ta over der Eagles hadde tatt av.

Etter at ørnene hadde fløyet hvert til sitt i begynnelsen av Reagan-perioden, trodde virkelig min venn at alt var over. Imidlertid hadde han ikke regnet med pengemaskinen Eagles, som rullet og gikk uavhengig om de var sammen eller ikke. Ifølge den amerikanske bransjeorganisasjonen RIAA er det bare Beatles, Elvis og Led Zeppelin som har solgt flere plater enn de utrolige 130 millioner eksemplarene som Eagles har passert.

Da vi rundet år 2000 var både «Their Greatest Hits (1971-1975)» og «Hotel California» rangert blant verdens ti mest solgte album noensinne. Faktisk var Their Greatest Hits (1971-1975) med sine 42 millioner tidenes mestselgende inntil Michael Jacksons død og hans «Thriller» igjen begynte å selge i store mengder. Med utgivelsen av sitt første studioalbum på 28 år. «Long Road Out Of Eden» (2007), inntok de gamle ørnene førsteplassen på albumlistene i USA, Storbritannia, Australia, Tyskland såvel som Norge.

At kongene av California,  Randy Meisner, Bernie Leadon, Don Henley og Glenn Frey, egentlig var født og oppvokst i Nebraska, Minnesota, Texas og Michigan illustrerer hvor sterk drømmen om det glamorøse livet på den amerikanske vestkysten egentlig var.

Med tilveksten av gitaristene Don Felder og Joe Walsh beveget bandet seg fra countryrock over i rock- og poplandskapet hvor de trivdes enda bedre. «Hotel California» hadde knapt vært en klassiker uten Walsh. I dag er Don Felder ute, etter en opprivende krangel med resten av medlemmene. Den 6. februar 2001 fikk han sparken, noe som førte til en serie søksmål som ble løst ved forlik i 2007.

Heldigvis fikk vi hyperaktive luftgitarister oppleve Walsh/Felder-kombinasjonen på scenen etter comebacket. Mens ørner er flotte, majestetiske fugler, kan medlemmene i Eagles noen ganger fremstå som gribber. I 1996 skulle de egentlig spilt på Valle Hovin, foran potensielt 40.000 mennesker. Men interessen var såpass laber at konserten ble flyttet innendørs. Billettprisen var langt over 700,- kroner for hver av de 9.400 som dukket opp i Oslo Spektrum. Det var det dobbelte av hva de fleste andre toppartister tok på den tiden.

Konserten varte i nesten tre timer (med pause), men strengt tatt burde vi gått etter 15 minutter!

Da hadde bandet spilt klassikerne «Hotel California», «Victim Of Love», «New Kid In Town» og «Wasted Time», og det kunne egentlig bare gå én vei de siste to og en halv timene.

Det gikk også den veien høna sparker da vi skulle til Los Angeles i fjor. Min meget ivrige eagleskompisfanvenn hadde avtalt å dra til Hollywood Bowl. Eagles hadde faktisk aldri spilt i Bowlen før, og vi tenkte å oppfylle en gammel drøm om å reise til California for å se bandet på hjemmebane. Dessverre var det april, og det ble askestopp.

Dermed får vi heller ta til takke med intimkonsert i Frognerbadet, som er vår egen hjemmebane. Vi var selvsagt til stede på Koengen i Bergen i 2009, men det ble litt for distansert og stort, selv om det til tider var magisk. Denne gangen skal vi helt oppi gitarhalsen til Joe Walsh og svelge trommestikkene til Don Henley! På tvers.

Så får vi håpe at det kommer nok folk til at vi tre ikke blir seende ut som gjøker.

Løp og kjøp!