Den siste uka har jeg, uten å vite akkurat hvorfor, hørt veldig mye på disse skivene:

John Howard: «Kid In A Big World»

Om du krysser essensen av The Beatles, Gilbert O’Sullivan og Scott Walker med fire pils og en pose potetgull får du en miks kalt John Howard, eller Howard Jones som han egentlig heter. En miks som ble tilbudt britene den 28. februar 1975, men som ikke falt i smak. Eller for å være mer presis; plata hadde solgt 15 000 eks de første to ukene da plateselskapet av en eller annen grunn valgte å skru av bryteren.

Utrolig nok, for «Kid In A Big World» er et sabla bra album. Særlig tittellåta og de to singlene, «Goodbye Suzie» og «Family Man», er gullkantede. Faktisk ble begge nektet spilletid på Radio 1. Nok et eksempel på at verden er fylt av mystiske hendelser og bananskall.

John Lennon: «Wall And Bridges»

«Wall And Bridges» er et ganske stilig album. Bra låter, flotte arrangementer og tonnevis med briller. Lennon lagde i det hele tatt mye god musikk etter at eventyrfortellingen om The Beatles tok slutt.

Lennons beste album heter nok «Plastic Ono Band», men «Wall And Bridges», som kan slå seg på brystet med låter som «Going Down On Love», «Whatever Gets You Thru The Night», «# 9 Dream», «Steel And Glass» og «(When Your Down And Out) YA YA», er etter mitt skjønn blant toppene i Lennons noe ujevne solokarriere.

«Wall And Bridges» ble for øvrig etterfulgt av det sanseløse prosjektet, «Rock’n’Roll», med Phil Spector bak spakene. Et album som ikke akkurat traff spikeren på hodet.

Innsatsen til Little Big Horns og Nicky Hopkins utgjør for meg den lille store forskjellen på «Wall And Bridges». Blåserne på åpningslåta «Going Down On Love» treffer meg mitt i panna. Hver gang. For ikke å snakke om når Bobby Keys åpner slusene på «Whatever Gets You Thru The Night» før Elton John klimprer i vei.

Men best av alt er følgende tekstlinjer fra nydelige «# 9 Dream»:

Ah! Böwakawa poussé, poussé
Ah! Böwakawa poussé, poussé
Ah! Böwakawa poussé, poussé

Som jeg skulle sagt det selv. Og definitivt et produkt av Lennons mye omtalte «Lost weekend».

The Move: «The Very Best of»

The Move var et veldig stilig band som luktet så til de grader 60-tall at enkelte av blomsterbevegelsen frontfigurer dufter billig gjødsel sammenlignet med de svært mobile herrene.

En av bandets låtskrivere, Roy Wood, som på 70-tallet hadde monsterhiten «I Wish It Could Be Christmas Everyday» med Wizzard, har ufortjent havnet litt i glemmeboken. Noe samleplata «The Very Best Of The Move» er et godt bevis på.

Låter som «Flowers In The Rain», «Blackberry Way», «Omnibus», «Beautiful Daughter», «Curly», «Tonight» og «Chinatown» er så flotte at skjebnen trolig angrer som ei bikkje når han sitter i møtet med sin åndelige couch, Herr Gud.

«Hva skjedde her da mon tro?» spør sikkert Herr Gud med tårer i øynene. «Og det spør duom som er allmektig og greier,» tenker Skjebnen fra skammekroken mens Herr Gud babler i vei om delegering, initiativ og å ha øra på stilk.

Likhetstrekkene med band som The Beatles og The Kinks er, naturlig nok, tilstedeværende, men jo lengre ut i kronologien man kommer høres også de første stegene til det som etter hvert skulle bli Electric Light Orchestra (ELO) og Wizzard. Noe som ikke er det minste rart all den tid Jeff Lynne i 1968 forlot The Idle Race til fordel for The Move.

A good move, med andre ord.

«Men det åpnet jo opp for ELO», prøver Skjebnen seg etter at Sjefen sjøl hoderystende har klødd seg i skjegget i over tre minutter lyttende til «Chinatown», som like gjerne kunne vært døpt «ELO-town».