John Prine: «Souvenirs» (2000)
Warren Zevon: «The Envoy» (1982)
Randy Newman: «Born Again» (1979)

I dag tar Popklikk for seg tre album av tre av våre favorittartister. John Prine, Randy Newman og Warren Zevon har flere fellestrekk. De skriver ikke nødvendigvis om sine egne liv; de har ofte en ironisk og satirisk avstand til sine hovedpersoner. Men ikke alltid.

Hos John Prine er varmen som regel nærværende, han er oftere personlig. Zevon kan også være personlig til det selvutslettende, noe som på sett og vis er et sympatisk trekk ved ham med tanke på hva omgivelsene måtte tåle av ham i perioder. Hos Randy Newman finner man oftere en kjølig distanse, selv om også han har kommet opp med enkelte låter om eget liv. Det hører også med til historien at Zevon ikke var særlig glad i Newmanpå det personlige plan. Det kan ha sammenheng med at han samtidig mente Newman var gullstandarden for det han selv drev med. Zevon var utvilsomt en kompleks personlighet.

Både Zevon og Newman hadde klassisk skolering og kunne musikk før de ble rockartister. Begge er strålende bak pianoet, Zevon også med gitar. Zevon hadde noe som Newman aldri har hatt, et utemmet rockhjerte. Jeg har plukket ut ett album fra hver av de tre artistene. Ingen av valgene er opplagte, og dette er ikke platene som oftest trekkes frem i diskusjonsforum der vi presenterer et fint bilde av et album og ødelegger minst mulig med forstyrrende tekst. Synes du jeg var for slem nå? Da er neppe Newman, Prine og Zevon noe for deg.

Vi begynner med John Prine, som kjent døde han nylig, 7. april i år. Warren Zevon gikk bort for nesten 18 år siden. Randy Newman er fortsatt blant oss, og sist vi hørte fra ham var med korona-kommentaren «Stay Away».

John Prine: «Souvenirs» (2000)

Min innfallsvinkel til John Prine har i liten grad vært de ordinære studioalbumene. Det er ikke til å komme unna at mange av dem er suverene. Finner du et album med flere klassikere enn den selvtitulerte plata fra 1971? Jeg begynte med «John Prine Live» (1988) og samleboksen «Great Days». Disse platene hadde en stund alt jeg trengte, suverene sanger og gode historier mellom låtene. Men da nyinnspillinger av eldre låter, «Souvernirs», ble utgitt i 2000 fikk jeg en ny favoritt.

Prine hadde vært gjennom en operasjon for strupekreft. Stemmen var ruere. Prine virket å ha tatt igjen mange av de bråmodne sangene fra syttiårene i alder og visdom. Samtidig møter vi fremtidige våpendrager Jason Wilber og et oppdatert lydbilde, et lydbilde som har mye til felles med det vi møtte i Oslo Konserthus i august 2018 og februar 2020.

Kanskje er det ikke relevant, men jeg kommer til å snakke om disse konsertene i Oslo til jeg dør, og sannsynligvis lenge etter det også. Konsertene viste en Prine som trolig var helt på toppen som sceneartist: Vi fikk det beste av alle verdener: Musikken, stemmen, historiene og under alt dette levd liv.

Han ga uttrykk for at han var fornøyd med livet på sine eldre dager og hederen som ble skjenket ham de siste årene. Han støttet nye artister, ikke ulikt måten Kris Kristofferson i sin tid hadde hjulpet ham selv da han trengte det. Og Jason Wilber? Han var Prines skytsengel i Oslo i februar. Alltid på vakt, alltid i nærheten.

Men det var «Souvenirs» da. Kjenner du til John Prine, kjenner du sannsynligvis låtene om de to gamle, ensomme i «Hello In There» — «Probably the prettiest song I have ever written»— og «Sam Stone» om vietnamveteranen som ender sitt liv etter en overdose; tekstlinjer så sterke, direkte og usentimentale at det gjør godt og vondt på en gang, ja kanskje mest vondt: «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose».

På «Souvenirs» får vi også låten «Angel Of Montgomery», udødeliggjort av Bonnie Riatt, og sitert i mange artikler de siste dagene: « My old man is another child that’s grown old», «But how the hell can a person go to work in the mornin’ And come home in the evenin’ And have nothin’ to say.»

Og vi får «Far From Me» en sang om et tidlig forhold som var i ferd med å gå over ende. Nydelig melodi, lakonisk avlevert. Prine beskriver dette med finslipte detaljer få andre kan matche:

«And I wished for once I weren’t right
Why we used to laugh together
And we’d dance to any old song
Well, ya know, she still laughs with me
But she waits just a second too long»

En annen låt jeg ble oppmerksom på gjennom dette albumet var «Six O’ Clock News». Melodisk ikke så ulik «Far From Me». Også her gir Prines lakoniske framføring ekstra dybde til historien —«The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.»

«Souvenirs» byr imidlertid også på noen doser humor. I «Donald and Lydia» er humoren dog ganske mørk —«Cause mostly they made love from ten miles away.» I andre låter er det herlig selvironi som i låten om organdonasjon, «Please Don’t Bury Me»: «And the deaf can have both of my ears if they don’t mind the size».

I det hele tatt er «Souvenirs» en suveren plate å starte med om du ikke allerede er inne i John Prines univers. Ei plate helt uten dødpunkter. Jeg har trukket frem noen låter. Andre låter kunne like gjerne vært trukket frem.

Warren Zevon: The Envoy (1982)

Min bor hadde en opptakskassett. På den ene siden var det et album av Talking Heads, på den andre «The Envoy» av Warren Zevon. Det var da jeg første gang ble kjent med den inderlige desperadoen.

Den selvtutulerte plata fra 1976 er Warren Zevons beste studioalbum. Oppfølgeren, «Excitable Boy» (1978), hans neste beste. Det er lite kontroversielt. For meg er «The Envoy» fra 1982 er klar nummer tre. Og her vet jeg at jeg skiller lag med mange Zevon-fans. Om du ser nærmere på omslaget, vil du se et norsk avisutklipp om en konsert han gjorde i Oslo.

Tittellåten er en herlig rocker. En besk samfunnskommentar som dessverre er evig aktuell.

«Nuclear arms in the Middle East
Israel is attacking the Iraqis
The Syrians are mad at the Lebanese
And Baghdad does whatever she please
Looks like another threat to world peace
For the envoy»

«The Overdraft» følger tøft opp, før vi får den herlige «Hula, Hula Boys». Senere får vi, det jeg oppfatter som trivelige låter, kanskje helt uten sarkastiske baktanker, som «Let Nothing Come Between You» og «Never To Late For Love». Men man vet jo aldri med Zevon. Det man vet er at Zevon omgikk seg med de riktige musikerne på denne tiden. «Looking For The Next Best Thing» har både en fin melodi, fine tekstlinjer, men ikke minst: en av de aller flotteste gitarsoloene jeg vet om. Tar jeg ikke feil, er det Waddy Wachtel som slår seg løs.

Humor: Ja, den er til stede. Beksvart. «Ain’t That Pretty All» er et godt eksempel på dette:

«Going to hurl myself against the wall
‘Cause I’d rather feel bad than feel nothing at all
And it ain’t that pretty at all»

Med tiden har jeg også blitt svært glad i de litt mer bortgjemte låtene «Jesus Mentioned» og dramatiske «Charlie’s Medicine» om henholdsvis Elvis Presley og en narkolanger.

Da «The Envoy» ble utgitt, hadde Zevon allerede levd et hardt liv en stund. Dette ble ikke bedre da «The Envoy» floppet, og plateselskapet kvittet seg med ham. Oppfølgeren «Setimental Hygiene» (1987) ga Zevon en etterlengtet revansj. Og i 1992 så jeg Zevons solokonsert på Sentrum scene i Oslo. Men det er en annen historie, og en helt annen Zevon enn ham vi møter i konsertopptak fra tiden rundt og før «The Envoy».

Randy Newman: «Born Again» (1979)

Mitt første musikalske møte med Randy Newman var flotte «Land Of Dreams» i 1988. Omtrent samtidig hørte jeg et intervju med ham i forbindelse med at han skulle holde konsert i Oslo. Der uttalte han at han kunne ikke skjønne hvorfor han ikke var mer populær i Norge, vi elsket jo Leonard Cohen. Ja, jeg var og er svært glad i Cohen, og med en slik uttalelse ble Randy Newman også raskt min mann. Herlig ukorrekt!

Og ukorrekt hadde Newman vært mange ganger før. Han hadde evnen til å gå inn i de mest usympatiske karakterer; barnemordere, voldtektsmenn, rasister, pyromaner. I 1977 ertet han med «Short People» på seg foreningen for kortvokste. Jeg skal aldri mer forsøke å være morsom, uttalte Newman. Joda, på «Born Again» (1979) forsøkte han seg igjen.

«Born Again» er kanskje det minst likte blant Randy Newmans studioalbum. Og det rareste. Tekstene var drøye og mer satiriske enn noen gang. Synthesizerne preget albumet i utstrakt grad. I god Randy Newman-ånd velger jeg derfor å plukke frem akkurat dette albumet.

Omslaget er skrekkelig herlig, med en Kiss-parodi fra Randy Newman. Og på enkelte av låtene anstrenger han seg heller ikke for å være populær blant sine kolleger og sine kollegers fans. «The Story Of A Rock ’n’ Roll Band» har omtrent alt du forbinder med Electric Light Orchestra. Paradoksalt nok bidro frontmann i E.L.O, Jeff Lynne, på Newmans «Land Of Dreams» et lite tiår seinere. Også på andre låter peker Newman nese til popkulturens kommersialisme. Allerede i åpningslåten heter det «It’s Money That I Love».

På «Mr Sheep» gir Newman stemme til en som latterliggjør en forretningsmann, og aldri har jeg hørt en mer ondskapsfull stemme! Mesterlig.

«Golly, Mister, where you going?
You’ll be late for work
Careful or you’ll drop your briefcase, Jesus, what a jerk»

I «Half A Man» omhandles en transevisitt. Jeg vet ikke hvor Newman vil med «They Just Got Married», men hver gang jeg hører låten stopper jeg opp når Newman helt liketil avleverer «anyway she dies», som om det er det minst viktige med hele historien. På avslutningslåten «Pants» møter vi Randy Newman på det mest vulgære.

Finn Dag Steiro uttalte en gang om låten: «Som alltid hos Newman matcher musikk og tekst hverandre perfekt». Når det gjelder denne låten har han helt rett. Jeg mener dog at det like ofte er den perfekt mismatch mellom tekst og musikk hos Newman. Særlig gjelder dette noen av de tidlige, nydelige balladene hans som jeg ofte har brukt lang tid på å oppdage skjuler en grusom historie.

Randy Newman har de siste tiårene i hovedsak laget koselig musikk til Disney-filmer. Hvert tiende år eller så kvesser han pennen og gir oss skarpe observasjoner fra pianokrakken. Siste ordinære album, «Dark Matter» (2017), er en klassiker i mitt hus. Jeg har sett Newman live én gang. Jeg har hatt billetter fire ganger. Av kjente årsaker avlyses trolig konserten i mai. Så får vi bare håpe at det igjen blir en mulighet til å se denne pianopoeten i levende live i Oslo.

Tre flotte album fra tre av de største låtskriverne. Men vi slutter der vi begynte. Jeg synes John Prine må få siste ordet, denne gangen, med en av sine udødelige verselinjer:

«Just give me one good reason
And I promise I won’t ask you any more
Just give me one extra season
So I can figure out the other four»