Plateanmeldelse: Drive-By Truckers – «The New OK» (album, 2020)
Selvom jeg på ingen måte er «ekspert» på Drive-By Truckers musikkunivers, har jeg brukt ganske mange timer på flere av platene deres. Som for eksempel «The Unraveling» som ble sluppet i januar i år. Et feiende flott rockalbum bestående av minst fem kruttsterke låter. At skiva er litt ujevn, lever jeg godt med så lenge bandet makter å holde rock’n’roll flagget høyt hevet.
Akkurat som på forgjengeren, suverene «American Band» fra 2016, hadde bandet (på The Unraveling») hjertet hengende langt utenpå skjorta, og låtskriverduoen Patterson Hood/Mike Cooley traff som vanlig ofte blink både melodi- og tekstmessig.
Tekstene på flere av låtene er slik jeg tolker det, fylt med en blanding av sinne og uro for den politiske utviklingen i hjemlandet USA. «En uro og en bekymring for menneskene det rammer. Mennesker som ofte befinner seg nederst på rangstigen uten muligheter til å komme seg ut av elendigheten,» for å sitere fra min egen anmeldelse av plata.
På «The New OK», som ifølge Patterson Hood er den siste plata i en triologi, har på ingen måte uroen forsvunnet – snarere tvert i mot. For siden «The Unraveling» ble sluppet i januar har hele verden blitt rammet av Covid 19 og all fortvilelsen og oppgittheten som har fulgt i kjølvannet av pandemien og den sosial isolasjonen, har preget oss alle sterkt. I USA har også Black Lives Matter-bevegelsen og en president på ville veier, satt dype spor i det amerikanske samfunnet.
Og selvom gjengen i Drive-By Truckers, med Hood i spissen, synes å ane et svakt lys i enden av tunnelen, er det ikke tvil om at også en blanding av sinne, oppgitthet og kampvilje, gjennomsyrer de fleste av låtene på «The New OK»
Til American UK forteller Hood blant annet følgende om skiva: «It’s been a brutal year on every imaginable level. I’ve been lucky, health-wise, family, friends (mostly) but it’s been pretty horrific on many other levels. We decided to do this album the last week in July and had it in the can by 2nd week in September (even mastered and art) so it’s been a marathon of crazy work getting it all put together, but that’s honestly been the best thing to happen. It definitely pulled me back from the brink, depression wise. Giving me a sense of purpose and a creative outlet for some of my angst.»
Drive-By Truckers har definitivt laget bedre plater. Men med tanke på at «The New OK» består av en blanding av tidligere uutgitte låter, blodferske låter og en coverlåt, og at dette må sees på som en del av en treenighet, synes jeg sluttproduktet treffer godt. Eller som en kompis av meg alltid sier når han hører noe han liker: «Fine greier, det der, altså!»
Jeg opplever nemlig at nesten alle låtene har noe ved seg. Jeg liker også godt at lydbildet er ganske rufsete og jordnært og at assosiasjoner til artister som Neil Young og Tom Petty fremdeles er inntakt. Et av platas fineste øyeblikk, «Sarah’s Flame»; Cooleys eneste bidrag, kunne lett sklidd inn på opptil flere av Pettys album.
Bruk av blåsere og tangenter puster dessuten mye soul inn i det ellers må beskrives som et vaskeekte rockalbum. Noe «Though to Let Go» og nevnte «Sarah’s Flame» er fine eksempler på. Om du ønsker drivende rockere er det bare å gi seg i kast med tittellåta, «The Unraveling» (som ikke passet inn på forgjengeren!) og «The Perilous Night».
Platas nestsiste spor, «Watching The Orange Clouds», bæres frem av en ettertenksom tekst og et dvelende og laidback komp. At bandet avslutter med The Ramones’ udødelige klassiker «The KKK Took My Baby Away», er jo et ganske stilig statement, men ikke akkurat nødvendig, for å si det sånn.
I løpet av 2020 har altså Drive-By Truckers sluppet to fine album, som, om man plukker de beste låtene fra begge, ville endt opp som et enda bedre album. Men slik er ikke verden, og ingen av dem vil uansett kunne måle seg med den første skiva i triologien, «American Band». En plate som fremdeles får meg til å rygge baklengs gjennom tilværelsen (og tro meg, det er ikke lett, folkens!)
Foto: ATO Records (promo)
