Greit nok, Lyttelua er en snodig fyr. Men om du fortsetter å lese tror Popklikk-redaksjonen at du vil lære deg å elske ham. Capice?
– Har’u hørt om Marc Bolan din helvetes skrotnisse, var de første ordene Lyttelua kastet mot meg da han, nedlesset med bagasje, ramlet ut i ankomsthallen på Gardermoen for noen uker siden. Blikket hans var like fokusert som en elefant i tights samtidig som ånden hans slo rundt seg som en kobra på speed. En Pommac-ånde som traff meg så hardt at kroppen reagerte med å kaste alt blodet rett opp i hodet mitt.
– Er’u drita eller din oppskrytte vattnisse, var det siste jeg hørte før jeg smalt i steingulvet og mørket senket seg over moderlandets største flyplass.
To uker senere ligger jeg fremdeles på Ullevål sykehus med verdens største hodepine. En hodepine som forverres hver gang Lyttelua, som akkurat har sluppet ut av fengsel etter beskyldninger om «åndeangrep» mot 214 uskyldige personer, slenger den tråklede ræva si på en stol ved siden av sengen min.
– Jeg elsker Marc Bolan, han var 70-tallets største helt. Glem David Bowie og Superman, Marc er vår mann, babler han i vei uten stans mens han smugdrikker Pommac fra en medbrakt Villa Farris-flaske.
Etter to måneder blant innfødte på Ny Guinea, valgte han, etter å ha blitt omskåret midt inni skauen med et rep rundt halsen, å vende hjem til leiligheten sin på Grünerløkka. Hendelsen i skauen fant sted kun minutter etter at Luefanten hadde skrudd opp volumet på sin medbrakte iPod. Problemet var bare at hodetelefonene befant seg på hodet til landsbyens heksedoktor som for anledningen befant seg i en selvpålagt transe etter å ha spist noen av skogens utvalgte planter.
Låta som trengte seg inn i doktorens giftabsorberende hjerne var T.Rex-klassikeren «Metal Guru». Og at glamrock ikke funka spesielt bra på landsbyens noe ustabile guru kan vel neppe bestrides.
Men hva gjør vel det så lenge Lyttelua er blant oss igjen?
Tja, si det.
