Retrokick: Roy Wood – «Boulders» (album,1972)
Han har gjort alt selv her, med ett ørlite unntak for tråkkeorgel på «Songs of Praise». Han har satt på tevannet, luftet bikkja, støvsugd, gått ut med søpla og tegnet coveret. Det siste ble han riktignok ikke helt ferdig med.
«Boulders» kom ut etter at Roy Wood hadde tatt med seg blokkfløyter, gitarene, en cello eller to – og latt både The Move og Electric Light Orchestra forsvinne i støvet bak seg. Han hadde ennå ikke trådt inn i sitt fargesprakende nye ego som «Wizzard», en musikalsk trollmann med grønt skjegg, stjerne i panna og tartan-mønstrede slengbukser.
Slik var mitt møte med ham i storsalen på Chateau Neuf – den sommeren jeg fylte fjorten år – på min første rockekonsert. Men det ble også en klovnedrakt som han – gjennom musikalske sprell og ellevilt frustrerende prosjekter – skjulte seg under i årene framover. Annie Haslam fra Renaissance var forlovet med ham i intet mindre enn fire år. Hun beskriver disse årene som de underligste og morsomste i sitt liv. På denne tiden skrev han den ultimate britiske julepoplåten. Men han laget aldri et bedre album enn dette. Dessverre.
Åpningslåten «Songs of Praise» er umiddelbart fengende – ja; som de beste låtene med The Move. Den handler om hvor fint det er å skrive en ny salme hver eneste dag. Her er korstemmer på høy hastighet. En ung Alan Parsons – syv år gammel kanskje – er tekniker, og skrur lyden på beste vis. På «Wake Up» består rytmesporet av vann som plaskes rundt i en balje. Det er faktisk veldig vakkert. Helt til slutt synger han likevel: «wake up – and lock the door». Her er humor (hvis du liker det) og en sjelden detaljrikdom med twists og turns.
Roy Wood kaster raust rundt seg med sprelske musikalske ideer, som nok adskillelige kolleger ville tviholdt på – og ikke delt med noen. «All The Way Over The Hill» renner over av Beach Boys-referanser, men munner ut i irsk folkemusikk. «Miss Clarke And the Computer» er sangen om datamaskinen som prøver å kommunisere sin kjærlighet; før den brutalt skrus av. Fra printer og datarommet lister vi oss videre til «When Granma’ Plays The Banjo» som kan være den beste sangen som noensinne har vært skrevet om banjospillende bestemødre!
På «Boulders» høres eksentrisk gjennomførte pop låter – slik det kunne være – i det lille vinduet der sekstitallet kikket over til syttitallet. «Dear Elaine» er den mest kjente sangen, og synes obligatorisk på ethvert samlealbum som tar for seg Harvest-etiketten. Lydmessig er «Boulders» nærmere McCartneys første album enn Todd Rundgren – som det også er fullt mulig å sammenlikne med.
Sangene er først og fremst akustiske; med mengder av celloer, blokkfløyter og basuner – ja, stort sett alt som du kan blåse i som gir lyd. Det er først på avslutningssporet «Rock Medley» at han finner fram den elektriske gitaren.
Roy Wood var inspirert av det aller meste, men en forkjærlighet for saksofoner og tidlig rock and roll var alltid lett å høre i musikken hans. På det neste albumet, «Mustard», rakk han å fargelegge tegningen på omslaget. Men bortsett fra det er det en svakere plate.
