Plateanmeldelse (Retro): The Shins – «Wincing the Night Away» (2007)
Amerikanske The Shins er definitivt noen musikalske våghalser. For etter suksessen med «Chutes Too Narrow» hoppet bandet bukk over gamle bragder og landet i et for dem hittil ukjent landskap. Som musikalske askeladder tittet de lengre enn langt og kortere enn kort. Og gang på gang fant de gull og grønne skoger. Aller helst ved hjelp av synth og elektroniske hjelpemidler. Hele tiden plystrende på melodier av en annen (og ganske sikkert bedre) verden.
«Sea Legs» er med sin elektroniske hiphop-tromming et utsøkt eksempel på at The Shins har lyktes i sin jakt etter nye musikalske referanser. Litt som om The Beta Band møter Morrissey. Eller kanskje bedre The Teardrop Explodes. For som flere av sangene på «Wincing the Night Away» låter det veldig britisk.
Den ultrafengende «Australia» er for eksempel veldig lik en haug The Smiths-låter. Men selvfølgelig med en aldri så liten vri. Og nettopp de mange musikalske krumspringene er albumets styrke. Som for eksempel den latterlig kule banjoen som bryter inn halvveis i «Australia», og får meg til å tenke på australske Mental As Anything.
Åpningslåta «Sleeping Lessons» er en annen raring av en låt, som etter en noe dvelende åpning fyker av gårde som en hvit tornado. «Red Rabbits» er foruten å være ikledd et atmosfærisk lydbilde, en nydelig låt som blir bedre og bedre for hver gjennomlytting. Akkurat som fantastiske «Turn On Me», som i mine ører høres ut som en poppete blanding av The Jesus and Mary Chain og Echo & The Bunnymen.
«Phantom Limb» er så fin at jeg nesten ikke finner ord. Tanken går først til Pernice Brothers; et annet amerikansk band som også har latt seg inspirere av britisk musikk. Men «Phantom Limb» er først og fremst en perfekt poplåt som aldri slipper taket. Den har faktisk tatt bolig i min kropp. Særlig den herlige koringen dukker opp i tide og utide, overalt, når som helst og hvor som helst.
Og når vi er inne på gode låter; «Girl Sailor» og «A Comet Appears» klarer faktisk å overbevise meg om at vi lever i en vidunderlig verden. Hvilket selvfølgelig er en illusjon. Men så lenge sansene bedras av briljante låter som «A Comet Appears» og «Phantom Limb» kan virkeligheten mer enn gjerne henvises til innbytterbenken i noen minutter.
«Wincing the Night Away» er et lekent album som hele tiden eksperimenterer og utforsker bigtime i den store musikalske jungelen. Klassisk pop med røtter i band som The Beatles og The Beach Boys blandes med hip-hop, elektronica og britisk musikk fra 80-tallet. Eller for den saks skyld The Postal Service eller Beck.
Resultatet er uimotståelig og sjarmerende popmusikk som tillater melodiene å snuse seg frem til trær og lyktestolper du ikke ante fantes. Likte du My Morning Jackets musikalske forvandling på «Z», liker du garantert «Wincing the Night Away», som slår knockout på 97 prosent av konkurrentene sine. For stort bedre enn dette blir det ikke. Basta!
