Bare så det er sagt: Jeg er såpass glad i Håkan Hellströms musikalske univers at min kritiske sans trolig er en anelse svekket når jeg nå anmelder hans nye plate, «Illusioner». Et faktum som har fått meg til å innse at plata må spilles så mange ganger at kritikeren i meg også får sagt sitt. 

Etter fem runder har han, altså kritikeren, stort sett holdt kjeft. 

Dåren Espen er med andre ord frelst igjen. For selv om «Illusioner» ikke er Hellströms beste plate, inneholder den så mange vakre låter at jeg blir glad langt inn i sjela. At alle låtene er pakket inn i et ocean av strykere, er perfekt for en sentimental tosk som meg. Strykerne er forøvrig levert av Gøteborgs symfoniorkester, og låtene er som vanlig et samarbeid mellom herrene Hellström og Olsson. Unntaket er «Båda sidor nu», som er en hellströmsk tolkning av Joni Mitchells «Both Sides No».

Rock and Roll? Ikke i nærheten. «Illusioner» er en symfonisk pop-plate krydret med tekster der tro, tvil, håp og kjærlighet trekker i trådene. 

Lydbildet er tidvis så storslått og følelsesladet at tankene mine ofte vandrer til komponister som Ennio Morricone og Burt Bacharach, og artister som Frank Sinatra og Elvis Presley. For ikke å snakke om musikken i filmer som «Cinema Paradiso» og «La Vita è  Bella». Hvorfor Eldkvarns storslåtte epos, «Alice», til stadighet dukker opp i knollen, vet jeg ikke, men sånn er det nå en gang.

Vokalmessig veksler Hellström mellom å snakkesynge, syngesynge og gi jernet. På et av platas beste spor, nevnte «Båda sidor nu», synger han sågar med en vibrato av den sjeldne sorten. Noe som fungerer aldeles utmerket. Når han på neste låt, «Tro på livet», gunner på mot slutten, blir jeg oppriktig glad.     

Tematikken i tekstene handler, som det ofte pleier hos Hellström, om tro, tvil, kjærlighet og lengsel. Ja, kanskje til og med om alle illusjonene vi er nødt til å omgi oss med for å overleve i en verden fylt med nederlag og tunge oppoverbakker. Det fine med Hellströms tekster er at man stort sett skimter lyset i enden av tunellen. 

Eller som han fortalte meg da jeg intervjuet ham for fem år siden i forbindelse med utgivelsen av «Det kommer aldrig va över för mig»: «Når kjærligheten er på sitt sterkeste trosser den alt. Den kjemper mot bedre viten, man blir alltid en idiot når man blir forelsket. Det er når kjærligheten og livsgnistene er som sterkest at blomster kan vokse gjennom asfalt. Alle vet jo at det kommer til å ta slutt, men jeg klarer ikke å la være og trosse naturkreftene.»

Om man ser bort i fra den tidvis absurde teksten på herlige «Vänta tills våren», opplever jeg at tekstene på «Illusioner» gir lytterene en følelse av at håpet og nødutgangene alltid er rett rundt hjørnet. Noe særlig albumets siste låt, «Sjung högre», er et godt eksempel på. 

Når Hellström på Facebook-siden sin skriver at «Illusioner» er på en annen bølgelengde enn hans tidligere album, har han definitivt et poeng. Men selv ikke alle strykerne og fraværet av tradisjonelle rock-instrumenter, makter å skjule at dette er nok et klassisk Hellström-album. Et album som gjør denne anmelderen både glad, trist, sentimental og lykkelig. Et album der alle låtene bidrar til at helheten får skinne. Og da er vel det meste sagt.

Ps! Dæven, dette blir jo bare bedre og bedre, men nå må jeg publisere!