Plateanmeldelse: The Dream Syndicate – «The Universe Inside»/Anna Burch – «If You’re Dreaming» (album, 2020)
En sommerdag i juli 1987: i et telt på et jorde noen mil vest for København har en kvartett fra L.A tatt kontroll – det er virkelig varmt, sikkert rundt 35 grader, groovet på scenen er psykedelisk i ordets egentlige forstand – stemningen er nærmest transcendental. Det gynger hypnotisk fra den bitende gitarmusikken, svetten renner og blir til damp under teltduken, som øker luftfuktigheten og den svimlende hetefølelsen, idet ettermiddag blir kveld og vibrasjonene fester grep i hode, kropp og sinn. Bandet på scenen er The Dream Syndicate.
Jo eldre jeg blir når jeg skal høre på ny musikk, desto mer merker jeg at jeg krever, nei ikke krever, men trenger å bli eksponert for noe som gir tyggemotstand, en mening utover den forbigående tilfredsstillelsen av en god melodi. En følelse av noe utrygt, og uforutsigbart som gir musikken mening og retning.
Det trenger ikke være så mye mer enn noen litt uventede akkordskifter eller vendinger som bryter med forventningene, kanskje en tekst som forteller en historie som griper eller en stemme som uttrykker en følelse på en så overbevisende måte at jeg der og da ikke ønsker å befinne meg noe annet sted enn inne i musikken. Kort sagt, jeg trenger et uttrykk som faktisk engasjerer og det kravet kan være nådeløst.
For to år siden debuterte Anna Burch med en strålende samling gitarpoplåter hvorav minst én kunne glidd lett inn på en tiårsoppsummering som noe av det fineste i sin sjanger. Hadde hun vært aktiv på 1960-tallet, tror jeg til og med hun kunne fått en hit med en så fin låt som «Too Cool to Care» – en låt med et uimotståelig refreng som i sine vendinger og vrier, særlig mot slutten, nettopp gjør det god popmusikk skal gjøre – overbevise, sjarmere, forføre og overraske og be om en runde til. Sammen med omtrent 23 andre så jeg henne spille på nå nedlagte Mono samme høst – en fin og akkurat passe amatørmessig forestilling av et band på lavbudsjett-turné som hadde fortjent langt mer oppmerksomhet.
Oppfølgeren er her nå, og selv om den har sine øyeblikk, må jeg medgi at låtene her glir mer ubemerket videre, litt som nyhakket løk på en helt ny teflonpanne. De fiffige, men ofte litt anstrengte akkordskiftene med jazzharmoniske tendenser hjelper ikke – det låter flinkt mer enn fresht.
Det er noen fine øyeblikk her – åpningslåta «Can’t Sleep» og «Go it Alone» særlig – men det blir for lett, totalt sett, og det hjelper ikke at tekstene er av det konstant navlebeskuende slaget uten bitt og med stadige forekomster av billige nødrim. Det er mye fin og lett musikk i den enden av indiepop Burch befinner seg.
Det er mulig det bare er meg, men jeg hadde kanskje håpet på noe som tok den fine debuten et steg videre inne det vågale i stedet for en indiepopvariant av det slaget som aldri egentlig krever full tilstedeværelse – jeg savner tyggemotstand!
The Dream Syndicate var innom Oslo så sent som i oktober i fjor. Jeg tok en prat med hovedmann Steve Wynn etter konserten – og han var i fyr og flamme over albumet som foreligger nå. Han greide ikke helt å beskrive det – bare at det var noe totalt annerledes!
Og jeg husker at – jo, sånn skal det være. Et nettopp innspilt album skal man omtale med begeistring – hva er ellers vitsen? Likevel hadde jeg bange anelser – om at artistens egen overbevisning ikke ville gjenspeiles i min egen, når den tid kom.
Men så! Noen måneder seinere kom albumet, og jeg vet at denne anmeldelsen kommer litt seint. Det får stå sin prøve. Man kan like det eller ei, men respekt merker jeg er et ord som henger lavt når et band kjent for sin psykedelia-inspirerte rock gjennom snart 40 år, plutselig bestemmer seg for å prøve noe helt nytt!
Vi snakker en åpningslåt – «The Regulator» – på over 20 minutter. Wynn fortalte i et intervju med NPR nylig at dette bandet, som ofte har frika rimelig langt ut live, nå endelig hadde bestemt seg for å ta skrittet helt ut også på plate. «The Regulator» er en improvisatorisk tour de force som har mer til felles med jazzartister som John Coltrane og Pharaoh Sanders enn Long Ryders, for å si det forsiktig.
Vi snakker om å hengi seg til et groove, minimalisere antall akkorder, la instrumentene våge og sprelle og se hva som skjer. Det betyr i dette tilfellet en organisk og utflippa småfunky sak som sentrerer rundt noen få motiver som gjentas – vi er på nettopp én akkord – saksofonen som i stor grad preger låta slekter på frijazz og folk som nevnte Coltrane og Albert Ayler.
Det er en øvelse som krever mye av deg som lytter. Du må være tålmodig. Det kan gjøre vondt underveis og når du er helt gjennom, er du nesten fysisk sliten. Resten av albumet er litt mer moderat, men hovedinntrykket er en forlengelse av åpningen – mye instrumentalt, tekstene er flyktige og den samspilte grooven viktigere enn melodi og struktur. Det er liten tvil om at Steve Wynn har laget mer melodisterke plater før – dette er hardcore!
Da jeg ble interessert i rock og sånt for alvor i 12-13-årsalderen, var det strenge tider. Det var uoverstigelige skiller mellom de samtidige sjangrene som punk og disco, og jazz var noe fjernt og surrete som tilhørte de eldste skjeggene på Club 7 – arrogansen var overalt og den var gjensidig blant alle forståsegpåere. I kjellerstuene hørte man på Joy Division og The Cure og det var blodig alvor. Lite ante jeg noen år senere, da jeg fikk høre Television for første gang, omtrent fem år etter at gigaklassikeren «Marquee Moon» kom ut, at Tom Verlaine var inspirert av nettopp den «feige» jazzen til folk som Ayler og Coltrane.
Da var det enklere å forstå linjene fra The Velvet Underground, The 13th Floor Elevators og The Stooges til et band som The Dream Syndicate, da sistnevnte frontet Paisley Underground-scenen fra rundt 1983. Nå er sirkelen sluttet, den improvisatoriske siden ved psykedelia-tradisjonen dette bandet bærer videre tas helt ut og over veikrysset til der arven fra den engang så forhatte, utflippa jazzen bæres videre, og giganten Duke Ellingtons berømte ord om at det bare finnes to typer musikk, god og dårlig, gis helt ny mening.
