Retrokick: Tim Buckley – «Happy Sad» (album, 1969)

Tim Buckleys stemme og svært personlige vokal-uttrykk er ikke ulikt sønnens. Det rommer hele spennet fra det stillfarne og myke – til uventede fraseringer i skrik og falsett. Buckley var alltid ærlig og i samstemmighet med det som rørte seg i ham. Det som kommer ut – er det samme som beveger seg på innsiden; fullstendig og uten filter. På den siste rå funk-platen er uttrykket sjeldent brutalt. En slik tilnærming er krevende for lytterne.

Tim Buckleys musikk beveget seg fra orkestrerte popviser via en avstikker med jazz-innflytelse til det åpne og sjangersprengende landskapet på «Lorca» og ender med «like fortvilet som brutal» urban funk-musikk på «Greetings from LA». Det er imidlertid på «Happy Sad» jeg synes han er på sitt beste. Sammen med «Blue Afternoon» og konsertplata «Dream Letter» dekker disse albumene sangene som ble skrevet etter den tidlige suksessen, som alternativ popstjerne, med «Goodbye and Hello» i 1967.

Jeg tror jeg leste om plata på midten av syttitallet da jeg begynte å interessere meg for utgivelser som allerede var noen år gamle, men som det gjerne ble referert til i engelske musikkaviser. Jeg var ikke alene om det. «Happy Sad» var et album Ringstrøm Antikvariat alltid hadde inne i et eller annet format; fysisk som mentalt.

«Happy Sad» har et klassisk omslag i beste Elektra stil, og spør du meg; så er det slik en lp-plate skal se ut! Hvis jeg ikke husker feil (det kan skje) var produsenten Zal Yanovsky fra Lovin’ Spoonful. Dette er en digresjon jeg tillater meg, da Yanovsky var en av sekstitallets mest innflytelsesrike og undervurderte elektriske gitarister, før han med ett forsvant ut av rock-historien.

Når jeg hører på «Happy Sad» slår det meg, at det er et slektskap mellom Buckley og John Martyn. Her er den samme frie vokale formidlingen, den samme sløye (herlig ord) og jazz-inspirerte vibben (gir meg ikke) som Tim Hardin og tidlig Van Morrison også delte. Det instrumentale uttrykket er gjennomgående akustisk; med ståbass, vibrafon, congas, tolvstrenger pluss nydelig elektrisk gitarspill av Lee Underwood; som var med på de flesteav skivene til Tim Buckley.

«Strange Feelin’» og «Buzzin’ fly» er flotte og rytmiske åpningslåter; som viser utviklingen fra det storslagne og grandiose på «Goodbye and Hello» til dette intime utrykket, som er ganske annerledes enn den andre akustisk-baserte musikken fra Los Angeles i samme periode. Forbindelsen til Laurel Canyon er gjennom Frank Zappa; som tok over platekontrakten fra Elektra, da Buckley valgte det kompromissløse framfor å følge en mer allmenn akseptert og kommersiell rute. Sånn sett ble han aldri en utfordrer til James Taylor, Neil Young eller Crosby, Stills and Nash for den saks skyld.

Høydepunktet på plata er den langsomme «Love from Room 109» Her fornemmer jeg trange viseklubber med dryppende stearinlys i Chianti-flasker, rødvin og hjemme-dyrkede sigaretter. Side to åpner med like rolige «Dream Letter» som handler om en ung mann (Buckley selv) som synger til kona og sønnen han har reist fra; for å følge musikken. Dette er veldig nedpå og rett fra hjertet.

«Gipsy Woman» er en forløper til de neste platene. Her fyres det på samtlige sylindere; med heftige congas og fantastisk marimba-spill – mens Buckley tar’n helt ut. Neppe noe for alle og heller ikke for enhver anledning, men i rett selskap (ditt eget for eksempel) er dette storartet. Avslutningen «Sing a Song for You» åpner med dempede akkorder på tolvstrengeren. Denne sangen er nærmest utrykket på «Goodbye and Hello» Den bærer en melankoli som jeg tror var styrende i Tim Buckleys korte liv og rare karriere. Han døde av en overdose; tjuesyv år gammel og nesten glemt allerede.

Foto: Cover (forside og bakside)