Plateanmeldelse: The Evening Sons – «Tracks» (album, 2023)

Plateanmeldelse: Uni Boys – «Buy This Now!» (album, 2023)

Curation Records er plateselskapet til Popklikk-favoritten Brent Rademaker, kjent fra solide band som The Tyde, Beachwood Sparks og Gospelbeach. Vi snakker hjerte for vestkystvibber, øre for solstenkte melodier og øyne for kule plateomslag og t-skjorter.

Først og fremst handler det så klart om musikken. Vi har anmeldt Curation-plater tidligere som Trevor Beld Jimenez og nevnte Gospelbeach. Her gir vi dere to av selskapets siste utgivelser. To plater som er som skapt for å dra deg ut av værsyka og høstdepresjonen!

Først ut er The Evening Sons. Denne gjengen er et ubeskrevet blad for Popklikk. Vi tror dette er en kompisgjeng som har kommet sammen fordi de har en forkjærlighet for 90-tallsindie og powerpop. «Tracks» er deres første langspiller, med kun noen digitale singler under beltet siden 2021. Et nettsøk viser vel at dette ikke er en purung gjeng, her har nok noen i bandet faktisk vært tilstede i det fineste musikk-tiåret av alle (jada, la bare kommentarfeltet ta fyr…).

«Tracks» er preget av en herlig energi og spilleglede. Produksjonen er perfekt for sjangeren. Her er det skurr, fuzz og store trommer, men også vokalen ganske langt fremme med understreking av låtenes melodiske styrke.

For en innledning i «Morning Serenade» og senere i låter som «Forcefield» og «Cindy’s Sox» med herlig Swervedriver-stuk og minner fra den svenske 90-tallsindien og våre kjære venner i Popsicle eller euforien til et band som Suredo (sjekk ut deres «Whatahandsomeface»)!

Det smeller også i den superfengende singelen «Superspreader» og powerpop’eren «I Gotta Gurl» som starter i garasjen og ender på en liten klubbscene med en gjeng nerdete tilhørere: «I sit at home studying math / she’s at home reading Sylvia Plath / I gotta run / gotta make her mine this time». Gjenkjennelig!?

Det er anelsen mer americana over «Summer Rain» med mellotronen som ligger under en melodi Evan Dando fint kunne sunget til. Låter som «This Time», «Let Her Run» og «Glenn Fry» sender tankene i retning av kanskje den beste power pop-plata fra 90-tallet: «Teenage Symphonies to God» (Velvet Crush).

Litt referansetungt blir det, men det er helt greit når denne gjengen fra Brighton i England leverer så til de grader langs alle dimensjonene som gjør at Popklikk fortsetter å lete etter band som dette: hooks, melodier å dø for, solfylte harmonier og store doser med spilleglede!

Neste gjeng ut er Uni Boys. Disse gutta er fra California! De ser ut som om det har kommet en tidsmaskin fra 1970-tallet og sluppet dem ned i vår tid. Lydmessig er dette også mer 70-talls powerpop enn The Evening Sons 90-tallisme. Som sine plateselskapskamerater synger Uni Boys i stor grad om ungdomslivets enkle, men allikevel ofte kompliserte gleder: kjærester og ekser, festing, venner og kinobesøk.

Det er med andre ord ikke den dype intellektualiteten du skal lete etter her, heller søken etter å ha det gøy når man driver med eller lytter til musikk. Og hva er galt med det? Vi har nok av gravalvorlige band og artister som bistår for slike impulser, mens Uni Boys gir oss et pusterom i en tid preget av dårlige nyheter i alle kanaler og sosiale medier – hele tiden.

«Buy This Now!» er produsert av d’Addario-brødrene fra The Lemon Twigs. Og det høres. Dette er krystallklart skrudd sammen i et lydbilde som ikke «stæsjes» med alskens krumspring: Det holder noen ganger med gitarer, bass og trommer med en liten sprinkling av tangenter, kanskje.

Disse elementene setter bandet og produsentene sammen i et knippe up-tempo låter på 2-3 minutter som i grunnen aldri viker fra formelen. Beach Boys-harmoniene får vi i hopetall, gitarene er relativt «cleane», bassen sprettende og trommene holder det hele sammen.

Vi elsker jo dette. Det er rett fram, no-nonsense gitarmusikk i låter som i den litt «garasjete» åpneren «Let’s Watch A Movie Together» fullendt med håndklapping og gitardriv, i «Somewhere To Fall» som er to minutter med Brian Wilson’ske vokalmelodier over en crunchy gitar eller i «Hiding In My Home» som sender denne anmelderens tanker i retning av et norsk band som The Yum Yums.

Nydelig og smittende gitarpop, rett og slett!

Noen ganger tenker jeg på vokalen til Robert Schneider i The Apples In Stereo («I’m Alright), mens jeg andre ganger aner jangle-pop fra New York på begynnelsen av 1980-tallet («Don’t Wanna Be Like You») eller noe der omkring.

I «Two Years», og sistelåta «Be My Baby Tonight», tas tempoet ned et hakk eller to. Den mer klassiske mid-tempo gitar-popen vi kjenner fra band som Big Star og Teenage Fanclub kan være referansepunkter.

Ja, så bra er dette: Slipp alt du har i hendene og kjøp denne plata nå!

(Og ikke glem: våren og sommeren er bare seks måneder unna…)