Plateanmeldelse: Nick Cave – «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» (album, 2020).
Jeg måtte skrive om denne anmeldelsen da jeg fikk albumet «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» i hånda. På framsida sitter Nick Cave ved flygelet. Han er alene i et stort rom. På bildet på den ene innerposen kommer vi nærmere ham. Bak ham skimtes kona og på andre siden av flygelet er det bilde av en maskert mann der fokus i bildet er på ei hånd som tørker av flygelet. Nærhet gjennom avstand. Stemningen er satt for dette albumet Nick Cave betegner som en suvenir fra en merkelig og kritisk tid.
Tidligere i år skrev jeg om Nick Caves tre siste studioalbum, album som nå løselig blir betegnet som en trilogi. Jeg fortalte om at jeg har store problemer med å sette ord på hvorfor jeg ofte setter dem så høyt, når jeg nesten like ofte lar meg frustrere over at jeg ikke klarer å trenge gjennom, at jeg bare griper en brøkdel av det som formidles. Jeg skrev også at Nick Cave mer og mer fremstår som forrige tiårs fremste artist for meg. Måten han har videreutviklet sin kunst. Gitt vrak på det som fungerte. Åpnet seg for fansen. Utvikler seg sammen med fansen i en dialog, ikke i en monolog.
Om musikken på «Push The Sky Away» (2013) og «SkeletonTree» (2016) kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen «One More Time With Feeling» opplevde han at sorgen etter hans 15-årige sønns død i 2015 ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham.
På turneen «Conversation With…» besøkte han Oslo Konserthus i mai 2019. Han sang fra flygel, og mellom låtene kunne publikum stille spørsmål om absolutt alt. Nick Cave svarte på både nærgående spørsmål om sønnens død og om å skrive sanger og om forbilder. Det var fint å få se en avslappet og åpen Cave i kontrast til den mer teatralske varianten jeg hadde sett tidligere. Og høsten 2019 slapp Nick Cave albumet «Ghosteen». «Ghosteen» splitter lyttere, og det er akkurat som det skal være. Den var på mange måter en stemning, sterkt preget av Warren Ellis’ bruk av loops og elektronikk. «Ghosteen» er en bearbeidelse av sønnens død; sorg og savn. Den er ikke bare trist, det er på mange måter en Nick Cave som er på vei ut i lyset som har forsonet seg med det som har skjedd. Plata er også en kjærlighetserklæring til sønnen, og ikke minst også til kona.
I sommer følte Nick Cave at låtene og flygelet kalte på ham. Han ville spille inn låter på den måten han gjenoppdaget dem gjennom «Conversation With…». 23. juli 2020 ble «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» streamet online. Nå foreligger livealbumet fra konserten sammen med en film jeg ikke har sett ennå.
Nick Cave spiller låter fra pianoet fra hele sin karriere, ikke ulikt det vi fikk oppleve i Oslo Konserthus i mai 2019, men med en stor forskjell. Her prates og forklares det ikke. Akkurat det har jeg et ambivalent forhold til. Litt bakgrunn for låtene hadde gitt noen etterlengtede brudd i noe som kan bli litt monotont i lengden. Samtidig kan prat ødelegge noe av stemningen og fremstå som unødvendig ved gjentatt lytting. Sangene er sterke alle som en, og liker man Cave bak flygelet, liker man dette. Jeg tilhører dem som synes hans spill på tangenter er flott å høre på, og stemmen er blant rockens aller beste.
Låtene blir avkledd. Borte er The Bad Seeds herlige teatralske øs, og noen vil også si at det er en fordel at Ellis Wilis’ elektronikabidrag fra de siste platene også er borte. Man kommer nærmere Nick Cave, tåka fra hans siste tre album har lettet, samtidig er ytterligere et lag av mystikken som har omgitt ham borte. Mest på godt, men kanskje også litt på vondt, sånn rent kunstnerisk sett. Uansett, det er fortsatt mye å grave seg ned i, mye å forstå. Mye man aldri vil forstå fra denne rockens yppersteprest.
I 1997 ga Nick Cave ut «The Boatman’s Call», et album som i stor grad besto av pianoballader om kjærlighetssorg og åndelig søken. Det er derfor ikke overraskende at flere av låtene, inkludert tittellåten er hentet nettopp derfra. Mer overraskende og spennende er det at den egentlig ganske så voldsomme «Papa, Won’t Leave You, Henry» fra «Henry’sDream» (1992) fungerer såpass bra. Og valgene fra Caves sideprosjekt «Grinderman»; «Palace Of Monezuma» og «Man In The Moon», glir også sømløst inn. To solide låter som hadde gått litt i glemmeboka for min del.
Og jeg er gledelig overrasket over at vi får to låter fra det litt underkjente albumet «Your Funeral, My Trial» (1986). Jeg skulle gjerne fått servert tittellåten, men «Stranger Than Kindness» og «Sad Waters» er likevel ypperlige valg. Han finner også rom for en ny solid låt, «Euthanasia». Kanskje snakker vi fortsatt om savn og forsoning, som på «Ghosteen»? «I passed through a doorway/And found you sitting at the kitchen table/And smiled/That smile that smiles, that smiles… smiles just in time.»
Vi nærmer oss Nick Caves kanskje aller beste låt. Men før det: Jeg lar meg imponere over hvordan «Jubilee Street» er i ferd med å ta opp kampen om nettopp den tittelen. Den var et høydepunkt på «Push The Sky Away» (2013), tok skrittet videre og ble et høydepunkt på den fantastiske konserten i Oslo Spektrum høsten 2017. Nå får vi den i ny versjon, like skinnende.
Den låten som kanskje skinner aller sterkest i Nick Caves låtkatalog er nok likevel «The Mercy Seat», om morderen som sitter i den elektriske stolen og venter på å dø. Ikke min favoritt på «Tender Prey» den gang da i 1988, men tidene forandrer seg. Jeg forandrer meg. Og ikke minst: Låten forandrer seg. I måten den blir fremfør på og i min bevissthet.
Johnny Cash lånte den, Cave tok den tilbake og videreutviklet den. Så hva betyr «The Mercy Seat» nå? Ikke nødvendigvis for Nick Cave, men hvordan tolker jeg den inn i Nick Caves kunstneriske virke? Jeg spoler tilbake til Nick Caves album «The Firstborn Is Dead». Tittelen henspeiler på at Elvis Presleys eldre tvillingbror døde ved fødselen. I 2015 dør altså Nick Caves eldste tvillingssønn, Arthur; under tragiske omstendigheter. De fem siste årene kan ha forsonet seg som å være deltaker i sin egen sang. Hadde han skyld? I selve låten innrømmer protagonisten nettopp det:
«It began when they come took me from my home
And put me in Dead Row
Of which I am nearly wholly innocent, you know
And I’ll say it again
I am not afraid to die»
Det handler ikke om godt eller ondt, men godt og ondt: «My kill-hand is called E.V.i.l./Wears a wedding band that’s G.O.o.d». Nick Cave føler seg skyldig og uskyldig, slik det fleste av oss gjør i ulike sammenhenger, heldigvis ofte mindre tragiske. Det er bønn om tilgivelse, forsoning, frelse:
«I hear stories from the chamber
How Christ was born into a manger
And like some ragged stranger
Died upon the cross
And might I say it seems so fitting in its way
He was a carpenter by trade
Or at least that’s what I’m told»
«The Mercy Seat» har vært tolket på mange måter, ikke minst avhengig av om Nick Cave selv synger den, eller om det er Johnny Cash’ tolkning. Stor låt, uansett.
Denne liveplata er neppe blant de Nick Cave-platene jeg kommer til å oppsøke oftest. Men når jeg gjør det, bør det være med full konsentrasjon. Dette er vakre og flotte låter fremført med stor innlevelse. Såpass ulike låter som «(Are You The One) That I’ve Been Waiting For?» fra «The Boatman’s Call» (1997), «Waiting For You» fra «Ghosteen» (2019) og «The Mercy Seat» fra «Tender Prey» (1988) glir helt uanstrengt over i hverandre, selv om originalene representerer helt ulike epoker og musikalske retninger i Nick Caves karriere.
Kanskje har innpakningen vært mer spennende og mer tilrettelagt for slitestyrke tidligere, men låtene som fremføres på dette albumet er låter som fortjener å hentes frem og gis nye tolkninger, i nye sammenhenger. Dette er noe mer enn Nick Cave som synger sine største hits enda en gang. Dette er fremføringer som passer for en merkelig og kritisk tid.
