Plateanmeldelse: Lazerus Winter og Heidi Torsvik – «Hidden Soul of the Fjords»
Dette kjempespennende prosjektet, spilt inn i Los Angeles og delvis her på berget, beveget seg nesten usett under min radar mot slutten av fjoråret. Nå skal det sies at der passerer mye. Noe forsinket vil jeg nå rette søkelyset mot denne flotte skiva; et dobbelalbum som handler om noe ur-norsk, nemlig fjordene – som ikke fryser til is, men rommer istidens mysterier.
«Hidden Soul of the Fjords» er et symfonisk verk eller en sonisk suite for stemme, tangenter og elektronikk. Musikken er skrevet, arrangert og stort sett spilt av Lazerus Winter, som har gjort seg bemerket i en rekke sammenhenger som produsent, lyd-mester og komponist, her i et strålende samarbeid med Heidi Torsvik, fra blant annet The Last Hurrah. Tekstene har de skrevet sammen. Kate Bush og hennes «The Ninth Wave» kan være en aktuell referanse for plata.
Dette er vakker musikk i langsom bevegelse. En reise i tid som passerer ulike krysningspunkt. I fire satser følger vi vannets bevegelser fra istiden gjennom myter og fortellinger fram til vår tid. Dette er fjordenes egen fortelling.
Bevisstheten er alt-rommende som havet. Vanligvis befinner vi oss på overflaten. I de dypere lagene av bevisstheten finner vi «alt som kan komme opp» av egne opplevelser, men også erfaringer som ligger i genene, og arven fra menneskehetens felles historie. Bevisstheten er som et timeglass. Snur vi timeglasset kommer det ubevisste opp, med den underliggende dybdens kraftfullhet.
Heidi Torsvik vokal er fantastisk, med strålende klarhet i pust og uttrykk. Sangmelodiene er livlige som bølger, nydelig integrert mot den dypere og tyngre bevegelsen. Det er særlig flott når hun korer med seg selv. Lag på lag med stemmer. Jeg hører en intuitiv universell folkemusikk, riktignok med en norsk tilhørighet, men også korsang av annen opprinnelse, som den helt tidlige musikken, med alle naturens farger inntakt, før uttrykket ble svart/hvitt og grovere i den vestlige kirkesang-tradisjonen.
Musikken er stort sett elektronisk, men uten at synthene blir blaute eller paddete. Det er fine nyanser, og partiene med akustiske instrumenter balanser det digitale på flott vis. I siste sats har vi kommet oss fram til vår tid. Denne delen innledes med akustisk gitar og vakker vokal. Men jeg synes at avslutningen på verket, med elektrisk gitar og trommer, er den minst vellykkede delen.
Dette er musikk som bør lyttes til med oppmerksomhet – i rett format og på et alminnelig godt anlegg for avspilling. Sett av en time og bli kjent med «Hidden Soul of the Fjords» og la musikken vibrere gjennom det stille punktet i deg.
Foto: Promo/Feiltrykk PR
