Plateanmeldelse: Monica Heldal – «Ravensdale» (album, 2021)

Denne plata begynner med lyd i bevegelse. Et velkommen inn! Det er ikke utenkelig at landskapet vi går inn i rett og slett heter «Ravensdale». Et akustisk gitartema legger seg forsiktig over lyden i den første bevegelsen før en mellotron introduseres. Det låter tiltalende; som et soundtrack til en tidlig Werner Herzog-film. Dette albumet er riktig så filmatisk. Landskapet rommer vidder, vind, søle, svarte hester og mørke vertshus langs veien. En annen tid. En verden der både søstrene Bronte og Emily Dickinson ferdes. Monica Heldals musikk føles britisk i opprinnelse, men amerikansk i uttrykket.

Noen steder minner stemmen til Heldal meg om Judee Sill, men samtidig med en ungdommelighet i måten hun trekker ut tonene – som er vesentlig annerledes. På «Wallowa Lake» høstes inspirasjon fra Fleet Foxes. Espers er muligens en annen referanse som kan gi mening –  for de som måtte være opptatt av slikt – referanser altså. Dette er stemningsmusikk hvor sangene møter hverandre, i stillheten der en sang slutter og en ny begynner. Naturens elementer; særlig jord- og vannelementet er i bevegelse i Heldals musikk. Monica Heldal utforsker og kjenner dette landskapet, som er naturen innenfor og naturen utenfor.

På plata er hun i fint samspill med produsent Cato Salsa som spiller det meste her. Jeg synes produksjonen tidvis blir noe fuktig. Det er mye klang, og gitarspillet hennes dukker litt under i vann-elementet, for å si det slik. Den siste låta «Fair» gir igjen assosiasjoner til Florian Frickes musikk til Werner Herzogs filmer. Albumet avsluttes på samme måte som den åpner – med en bevegelse. Denne gangen går bevegelsen utover. Naturen utenfor og naturen innenfor. Gi deg tid i påsken til å la Monica Heldal vise deg rundt i «Ravensdale».