Plateanmeldelse: Future Islands – «People Who Aren’t There Anymore» (album, 2024)
Det amerikanske synthpop-bandet Future Islands har holdt koken siden 2006. De har tatt seg god tid med denne sjuende langspilleren, det forrige albumet «As Long As You Are» kom ut i 2020.
Den ypperlige førstesingelen, «King of Sweden», har vært tilgjengelig i snart to år nå. Den må da også være noe av det beste Future Islands har kommet opp med siden det kommersielle gjennombruddet med «Seasons (Waiting on You)» fra albumet «Singles» i 2014. Den kryptiske teksten handler på ingen på måte om svenskekongen, men er mer en slags småforvirret kjærlighetslåt:
/ I met the King of Sweden / When I was walking in the headlights / Drowning in a bender/ Frozen in a red light / I’m always flying / So I’m always crying / Losing my emotion / On a desert island /Looked just like heaven / Seven alligator seven / Spoke to the reverend / Still filled me with depression / Slept right in tents / The moon was low and incensed / Was it the sun on the horizon? / It lit the figure in the distance /
«King of Sweden» er klart sterkeste spor på den nye skiva, men «The Tower», «Say Goodbye», «Give Me The Ghost Back» og «The Fight» er ikke langt bak.
Future Islands er på sitt beste når de skrur opp tempoet betydelig slik som på nevnte førstesingle. Den utpregede retrosynth-sounden blir litt vanskeligere å forholde seg til når de gjør balladene, og ender fort som en daff versjon av a-ha.
Barytonstemmen til Sam Herring er på mange måter bandets styrke, selv om den blir litt enerverende etter noen låter, men for all del, det er mange som elsker Herring. Aller tøffest er det når han trår til så det vrenger i mikrofonen. Jeg har en følelse av at det er rimelig fornøyelig å få med seg Future Islands live også. Bare sjekk den energiske fremføringen av «Seasons (Waiting On You), Letterman på YouTube, for eksempel, eller «King of Sweden» på The Late Show. Begge er legendariske.
Om det egentlig er noen lovende framtid i vente for de godt voksne gutta i Future Islands er usikkert, men at bandet er en øy for seg selv der ute på musikkens hav er ubestridelig. På sitt beste er de direkte vanedannende.
