Plateanmeldelse: Elvis Costello – «Hey Clockface» (album, 2020)
To år etter det forfriskende comebacket “Look Now!” presterer Elvis Costello et av sine mest springende album – på godt og vondt. Når målestokken er en av de mest kvalitetstunge diskografiene i musikkhistorien, skal det godt gjøres å toppe tidligere høydepunkter.
Men det betyr ikke at “Hey Clockface” ikke er verdt en lytt eller fem. Denne anmeldelsen hadde arbeidstittelen “Alle slags Elvis”. Etter første lytting var jeg mest av alt sliten – men så..
Det hele begynner med en “spoken word”-sak akkompagnert av østlige/arabiske toner – temmelig uvant fra denne kanten, men få artister har større kapasitet for variasjon enn Elvis Costello. Så i det perspektivet er overraskelser som dette ikke så overraskende… Etter dette er vi rett over i “No Flag”, med snåle synthriff og en Elvis i rockmodus – med et litt råere arrangement kunne låta glidd rett inn på «Blood & Chocolate» fra 1986.
Elegante blåsere preger soul-baserte, men litt melodisvake “Newspaper Pane”. Så er vi over i music hall/dixieland-land på det noe lettvinte, men humørfylte tittelsporet, mens Chet Baker og jazzstandard-repertoaret ligger i bakhodet under albumets absolutte høydepunktet, den helt utrolig betagende «I Do (Zula’s Song)», som det er lett å tro er en cover (det er det altså ikke).
«The Whirlwind» låter som en outtake fra Costellos siste virkelige klassiker, “Painted from Memory”, samarbeidet med Burt Bacharach fra 1998 – vakkert og vart. Det er små nikk til Tom Waits i flere av arrangementene her (som «No Flag»), og et minst et par av låtene kunne glidd inn på for eksempel “Trust” (1981). Men det kan bli i overkant variert, faktisk. Direkte slitsom er den hektiske “Hetty O‘Hara Confidential”.
Foruten nevnte “No Flag” og «I Do», synes jeg de særlig de tonesatte diktene gjør seg, som i tillegg til åpningssporet “Revolution #49” er “Radio is Everything”. Som alltid med Elvis er det godt nivå på de lyriske ambisjonene:
“She dragged my face from the eye to my lip //on the rough side of the striking strip//To the port side of a sinking ship//Staring in a compact mirror//A siren calling from another era//While you made faces and then blew kisses//Drowned in a pool that hypnotized Narcissus”
“I Can’t Say Her Name” er jazzmodus igjen, svakt slektende på Fats Wallers überklassiker “Ain’t Misbehavin” fra 1930-tallet. Avsluttende “Byline” er ballade-Elvis med pioano. Kort, ettertenksomt og fint.
En real berg- og dalbane av et album, altså – ikke nødvendigvis i kvalitet, men i form av eklektiske musikalske krumspring. Jeg tar meg i å savne en sammenheng som knytter det hele i hop, selv om variasjonen er prisverdig. En enkel konklusjon må bli at de rolige låtene fungerer best, men både “I Do (Zula’s Song)” og “No Flag” er verdt en plass på en musikalsk oppsummering av det merksnodigste året i moderne tid.
Foto: Concorde Records (promo)
