Stein Torleif Bjella—Heidersmenn (2009)
Stein Torleif Bjella —Vonde Visu (2011)
Stein Torleif Bjella—Heim For Å Døy (2013)
Stein Torleif Bjella —Gode Liv (2016)
Stein Torleif Bjella—Jordsjukantologien (2018)

24. april er han klar med ny plate igjen. Kjartan Kristiansen er igjen tilbake som produsent. Vi har fått en forsmak gjennom singelen «Mitt Navn Er Stein», den lover bra. Mens vi venter på nytt album; la oss ta et kort tilbakeblikk på Bjellas solokarriere fra «Heidersmenn» i 2009 til og med «Jordsjukantologien» i 2018? Hva er det som fascinerer oss?

«Heidersmenn» (2009) er ei plate vi alle har et forhold til. Med fengende låter, tilsynelatende enkle virkemidler og hjelp fra produsent Kjartan Kristiansen ble han raskt vår tids visefilosof. Oppfølgeren «Vonde Visu» fra 2011 brukte mye av de samme virkemidlene. Låttitler som «Psykisk Kan Du Vere Sjøl» og formuleringer som «Dei hadde grei arbeidsdeling det va alder bråk om det. Ho styrde inne – og ute, han tok ansvar for ved» ble allemannseie. Eller hva med «E va han som hadde skakklugg og fritt fall, E va han som alder fekk te kaste liten ball.» Ofte litt tause, enslige menn. Karikerte. Iørefallende melodier.

«Heim For å Døy» (2013) regnes som den siste i trilogien, og er kanskje Bjellas aller beste album. Både musikalsk og tematisk er det tegn til at Bjella begynner å skyve litt på rammene. Litt tyngre. Mange av tekstene hadde fortsatt utgangspunkt i livet på Ål. Fortsatt avfolkes bygdene, fortsatt er det vanskelig å få til den gode, og stabile tosomheten. «Idiotisk envegslove», indeed.

Fortsatt underfundigheter og herlige beskrivelser. Færre bygdeoriginaler, det universelle trer tydeligere fram. Joda, jeg trekker på smilebåndet, men er usikker på om det er tilsiktet, eller, om det bare er min egen mørke humor som presser seg på. Eller om det bare rett er slik at jeg elsker gode formuleringer:

«eg såg for meg ein togtur
me kunne ha reist dit fleire bur
eller berre sykla Ål rundt
det kunne ha vore fysisk sunt»

……

«dag to ved døre di og det er fortsatt stagnasjon
trur eg har ein feil i karakter og person
kanskje ha eg sett for mange bi sjuk tå damelengsel
no går dei rundt i sentrum som fugleskremsel»

På «Gode Liv» (2016) var Bjella klar for å utvide rammene ytterligere. Bjella ønsket fornyelse. Kjartan Kristiansen ble byttet ut som produsent, inn kom Bård Ingebrigtsen. Musikken ble tyngre. Der musikerne på de tidligere platene lurte i bakgrunnen og bidro til at Bjella som visesanger var isentrum, tar lydbildet mer av oppmerksomheten. Litt jazz, blues?

Bjella hadde igjen fått med seg den fantastiske multiinstrumentalisten Geir Sundstøl, og på konserter kunne man se Sundstøl og Amund Maarud i heftig gitarduell på «Blomen». Tøff og herlig rock! «Nordnorske kjærlighetsdikt» fremstår som en kommentar til virkelighetslitteraturen: Etter å ha gitt ut deres samliv i bokform: «På talkshow legg ho ut om ei vanskeleg tid, e sit her som et troll». Men Bjella vender også tilbake til Ål i tekstene. Utvidet rammer, ja, men også kontinuitet. Vi kjenner igjen Stein Torleif Bjella:

«det er viktigare enn nokon gong
å definere rikdom
må e ha høgare mål
ut over Øvre-Ål»

……

«berre for å forklare
mitt namn er Bjella
e lev godt her
åleine ved Langfjella»

Det siste vi hørte fra Bjella på plate var «Jordsjukantologien, oppleste dikt med bakgrunnsmusikk basert på hans diktbok med samme navn. Grådighet i bygde-Norge var gjennomgangstema. Titler som aktuelle «E selde grunnen te hyttefolket», «Onkel Halvor var einslig og barnløs» og «E vart aldri god nok for sentrumsungdommen» viser at brodden er intakt. Bjella er nemlig ikke bare koselig.

For Bjella er tekstene viktige, så viktige at han for noen år siden ymtet frampå om at andre norske artister ikke tok tekstene alvorlig nok. Han skildrer livet i hjembygda Ål med humor og varme. Han tar utgangspunkt i egne observasjoner, er personlig men ikke privat. På samme måte som Lars Mytting gjorde i sitt essay i musikkbladet Beat i 1989 om urhillbillyene og boka «Hestekrefter», skildrer han bygdeoriginaler med varme og sympati. Det ligger en sårhet i dette, også. Bygdene avfolkes, det blir færre igjen. Bygdeoriginalene fremstår enda mer spesielle:

«kan du hugse kiosken i sentrum
no er den stengt for godt
Ivar flutte heim te Hokksund
han klara seg nok»

Vi ler av karakterene, vi ler med dem, men mest av alt speiler vi oss i dem. Og det kjennetegner stor kunst. Lars Saabye Christensen kan beskrive bylivet i Oslo i 1960-årene med sylskarp presisjon. Jeg er helt sikker på at Oslo-nevrosene treffer helt opp i Øve Ål. Nå som diskusjonen om sentrum og periferi for alvor har blusset opp igjen både i Europa og Norge, trenger vi både bykunstnere og en mann fra Øvre Ål. De knytter oss sammen—graver man dypt nok, har vi mer til felles enn det som skiller. Så når alt kommer til alt:

«eg og træle med mitt
det er fleir her som har sitt
som fekk plani lagt i grus
som treng trøyst og melodisk sus»