I utgangspunktet ønsket jeg å skrive om det forrige HAIM-albumet, men fikk det ikke til (det er fantastisk, altså). Deretter tenkte jeg å sammenstille Agnes Martin-maleriet Friendship, dets unnfangelse og tematikk, med Christine and the Queens-låten «Mountains», men uten hell (altfor ambisiøst).
Nå sitter jeg her og hører på de forholdsvis nye fortolkningene av Vampire Weekends «20:21», fra EP-en 40:42, særlig den fra Connecticut-bandet Goose (håpløst navn) – kalt «20:21 (January 5th, to be exact)» – og forsøker å komme med noen ord ingen egentlig har bedt om.
Det var en veldig optimisme i luften først, da Father ofthe Bride-albumet hadde ankommet strømmetjenestene i 2019. Jeg hadde svidd av altfor mye penger på en dus, rosa Ralph Lauren-piqueskjorte, overbevist om at også jeg var en flaggstang, og at sommeren skulle bli, ja: leken. (Det ble den, og der stopper den historien.)
Et av albumets sterkeste spor, «20:21», fanger liksom Ezra Koenigs godlynthet, konsentrert på ett minutt og 39 sekunder i musikkzappingens tid. Nå er den her, to år senere, i to nye tolkninger, og ting er langt mindre optimistisk, må vite.
La meg samtidig gjøre det klart at mine musikalske forutsetninger for å si noe som helst vettugt om disse tolkningene er, for å si det gastronomisk: magre. Men Goose-fortolkningen har gitt meg alt jeg kunne håpe på i en tolkning, så nå sitter jeg her, og lirer av meg.
Hvordan er det så å høre på denne tolkningen nå, to år senere, interim covid? Tid har vel alltid vært et sentralt problem for Weekend-gjengen, og deres beste låt, «Step», er kan hende et godt eksempel. Som det her synges, om kvartlivskrise, død, aldring og de bestandige Weekend-ingrediensene, ungdom og håp: «Wisdom’s a gift, but you’d trade it for youth / Age is an honor, it’s still not the truth».
Et lignende sentiment finnes da på «20:21», tenker jeg, men mer konsentrert, ja, det har liksom lagt seg i klangen. Nå, i 2021, får denne klangen imidlertid en litt annen tone, innstendig og vennligsinnet sunget av Goose-vokalist Rick Mitarotonda og med en merkelig gjenklang (unnskyld det håpløse ordspillet) i nåtiden, liksom forutseende all den slitasjen som skulle komme viralt fra Wuhan:
Copper goes green, steel beems go rust (boy)
Jeg elsker alt ved denne sangen. Særlig elsker jeg Haruomi Hosono-samplet, og det er en fryd at den nå er fortolket, i det som er blitt en herlig versjon. Det er noe enormt avslappende ved denne Goose-tolkningen, innspilt til en varighet på eksakt 20:21-minutter, med et langt mellomparti som bærer låten, flankert av den opprinnelige sangens korte tekststrofer.
Selvsagt blir det, sagt platt og klisjépreget, «en meditasjon over tidens gang» (mye annet også), men i dette ligger det at tiden innreflekteres i lytteropplevelsen og i meditasjonen, hvorfra det ikke lenger er en meditasjon over tiden, men ren tid, eller lyden av den.
