Da jeg var russ hørte vi nesten bare på liveskiver. Den vi  hørte mest på var Ian Hunters ”Welcome To The Club”.

Låter som ”Once Bitten Twice Shy”, ”Cleveland Rocks” og ”Irene Wilde” fylte hodene våre hver bidige da. Nils ”Nisse” Lofgrens ”Night After Night” kom på en god andreplass. Vi hørte trolig låta ”I Came To Dance” minst 1000 ganger i løpet av 30 dager. Vi snakker lykkerus herfra til Evigheten.

Lofgren spiller i dag i The E-Street band, mens Hunter som fyller 81 i dag slapp et av sine beste album, ”Fingers Crossed”, i 2016. Faktisk har Hunter brukt de siste 20 årene til å levere en haug svært gode skiver, med ”Rant” fra 2001 som selve kronjuvelen.

Flere av låtene på ”Fingers Crossed, som tittelåta, ”Morpheus” og ”You Can’t Live In The Past”, sender tankene til nettopp ”Rant” og da kanskje spesielt låta ”Dead Man Waking”. Noe som naturlig nok er helt knall.

Men det kanskje fineste med albumet, er at låter som ”White House” og ”Stranded In Reality” minner sterkt om Hunters samarbeid med The Clash på finfine ”Short Back’n’ Sides”, et album som rullet og gikk på hvert eneste vorspiel jeg var på da den ramlet ned fra himmelen i 1981.

Som seg hør og bør på et Hunter-album varieres det mellom ballader og fartsfylte låter med trøkk og vilje. Både ”Bow Street Runners”, ”Ghost” og åpningssporet ”That’s When The Trouble Starts” roper høyere enn Fred Flintstone. Tre imponerende låter, der førstnevnte  trekker det lengste strået.

En av skivas beste låter, Bowie-hyllesten ”Dandy”, fører tankene til Hunters gamle band Mott The Hoople og skiva ”All The Young Dudes”, produsert av nettopp The Thin White Duke.

At ”Fingers Crossed” gjør en gammel Hunter-fan lykkelig fra topp til tå, er så deilig at jeg blir rørt bare av å tenke på det. Og da gjenstår det bare å grine litt.