Kevin Morby har gitt ut mange knallsterke album siden han sparket i gang solokarrieren sin i 2013. Med album som «Oh My God» og «Sundowner» og «This Is A Photograph», har han fullstendig trollbundet Popklikk-redaksjonen, noe som igjen har resultert i tre svært begeistrede Popklikk-anmeldelser av de ovennevnte platene og topp-plasseringer da vi oppsummerte musikkårene platene ble sluppet.

Noe som har fått enkelte i Popklikk-redaksjonen til å konkludere med at Kevin Morby fremstår som kanskje verdens beste formidler av musikk de siste tre-fire årene. Vil du vite mer om denne fantastiske artisten er det bare å fortsette og lese.

Kevin Morby: This Is A Photograph» (album, 2022)

På sitt sjuende album, «This Is A Photograph», leverer  Morby nok et album det er umulig å legge fra seg. Et album, som etter mange avspillinger, oppleves som hans beste så langt.

Flere av låtene begynner i et rolig og repeterende tempo, som etter noen økende temposkifter  eksploderer i storslåtte partier der både strykere, tangenter, blåsere og trommer løfter Morbys stemme mot uante høyder. Noe særlig de to åpningslåtene, tittellåta og «A Random Kind Of Kindnes», er utsøkte eksempler på.

Men, Morby er også en mester i å lage stillegående og vakre ballader der lydbildet fylles på med nydelige nyanser og smarte innfall. Som for eksempel «A Coat Of Butterflies» og «Stop Before I Cry», to usedvanlig vakre komposisjoner, der særlig sistnevnte, som blant annet handler om hans kjæreste, Katie Crutchfield (Waxahatchee), treffer ekstra hardt etterhvert som strykerne faller inn. Men førstnevnte, som er en slags hyllest til Jeff Buckley, er ikke stort dårligere:

«And hey man have you heard Buckley singing Hallelujah? He did what Leonard never could to it, gave it wings then away it was.»

Et annet stort høydepunkt er «Bittersweet TE», der Morby har fått med seg Poklikk-favoritten Erin Rae på vokal. En låt der banjo, feler og strykere omkranser to vokaler som kler hverandre særdeles godt.

Når Morby skrur opp tempoet på «Rock Bottom», slipper han løs sin indre rocker på herlig vis. En låt med så mye punsj, trøkk og vilje at den skiller seg litt ut fra resten av gjengen.

Produksjonen til Sam Cohen, som også selv bidrar på en haug instrumenter, er fremragende. En storslått og detaljrik produksjon der det pøses på med strykere (fiolin, fele, cello, harpe), saksofon, lap steel, banjo, fløyte, (et lite hav) tamburiner, nydelige koringer, el-gitarer, orgel, piano, synth og mye mer. En produksjon og et lydbilde som løfter låtene rett til himmels.

At Morby på coveret sitter i et rom omgitt av store høyttalere og vegger fylt med gamle fotografier, er ikke tilfeldig. For i timene etter at faren hans hadde kollapset på en familiemiddag og kjørt i hui og hast til sykehuset, befant en redd og sjokkert Morby seg i kjelleren i sitt barndomshjem i Kansas tittende gjennom en boks med gamle bilder.

Og det var særlig et bilde Morby festet seg ved. Et bilde av faren som en ung, stolt og sterk mann fylt med selvtillit liggende på en plen i bar overkropp. Og vips så åpnet det seg et vindu inn i fortiden som han fortsatte å utforske, noe flere av tekstene på plate bærer preg av.

Med «This Is A Photograph» manifesterer Kevin Morby sin posisjon som en av våre beste og viktigste artister akkurat nå. Det er bare å glede seg til fortsettelsen (Espen A. Amundsen)

Kevin Morby – «Sundowner» (album, 2020)

Dere vet den følelsen når en lang dag med sol og glede nærmer seg slutten og sola forsvinner langt der borte langs horisonten. Sakte, og så med ett er dagen over og nattens mulm og mørke overtar. Og en slags tristesse legger seg kanskje over den tidligere så gode stemningen? Sundowner kaller Kevin Morby den følelsen.

Den godeste Kevin har flyttet hjem til Kansas City etter å ha bodd på begge kystene i USA, henholdsvis i New York City og Los Angeles. Dagene på de store flatene i USAs geografiske sentrum er vindfulle og preget av det langstrakte utsynet, virker det som. Sola står høyt på himmelen om sommeren: heten er til å ta og føle på og støvskyene svøper seg rundt det meste. 

På «Sundowner» er det nesten så man kan ta og føle på den sola eller de støvfylte dagene i bilen eller sittende på «front porchen». Men, så er det fraværet av sola også da og metaforen det utgjør: et slags mørke senker seg over kropp og sjel?

Kevin Morby ga ut den meget fine «Oh My God» i 2019. Det var et stort steg videre, med større arrangementer, flere instrumenter og Spiritualized-stemning i et konseptalbum om religionens plass (eller ikke) i livene våre. «Sundowner» er et skritt tilbake til et mer dempet og nedstrippet uttrykk, slik Morby er kjent for, i sterke plater som «Singing Saw» og «Harlem River».

Deler av «Sundowner» er spilt inn i et skur i Morbys hage, under selv-isoleringen som fulgte av pandemien. Det høres. Noe av dette er ganske lo-fi, der fire-sporsopptakeren skurrer og går i bakgrunnen. Samtidig har han tatt seg tid til en tur i et større studio og har lagt litt mer kjøtt til beinet med mellotroner, koring og rom i lydbildet.

Grunnuttrykket er som sagt ganske nede, spesielt i platas sentrale del med tittellåta «Sundowner» med en nesten hviskende Morby som drar fram sin indre Cohen, fantastiske «Campfire» der lyden av et brennende bål utgjør et særegent mellomspill og «Don’t Underestimate Midwest American Sun» hvor Morby høres ut som han beskriver forsøket på å leve et normalt liv midt i all galskapen rundt oss.

Andre steder drar Morby fram den elektriske gitaren, som på åpningslåta «Valley» og den korte, men effektive Neil Young-rockeren «Wander». På tross av alle disse fine låtene, så synes Popklikk at den atmosfæriske «A Night At The Little Los Angeles» er platas mest iørefallende. Kanskje fordi den er ganske nær deler av «Oh My God», men også gir assosiasjoner til «Singing Saw» som denne anmelderen holder som diskografiens beste. 

I en låt som dette og «Provisions» klarer Morby med svært lite prangende virkemidler å trekke meg som lytter inn. Det er ikke spesielt catchy, kan vi si, men det er en stemning som rett og slett overbeviser. 

Og da har jeg ikke en gang nevnt tekstene. Morby ble med «Oh My God» anklaget av noen anmeldere for å vandre i klisjeer. Det synes ikke Popklikk. Denne gangen setter han fint ord på både det personlige og større spørsmål, som i avsluttende «Provisions»: «There’s a dead deer up the road / Must be an omen / From an hour agoor so / Must have been chosen». Fint, nært, iørefallende og noe vi gjerne vil sette på mange ganger. Det trenger vi i grunnen mer av, ikke mindre. (Espen D.H. Olsen)

Kevin Morby: «Oh My God» (album, 2019)

Dette svelger jeg rått! Kevin Morby har fire album med til dels lavmælt folk-rock og halv-skurrete indie-pop bak seg. På dette femte albumet, har den godeste Kevin gått hen og laget en kosmisk pop-plate med beina godt plantet i amerikansk musikkhistorie. Her er det popmelodier, 70-tallsrock, visesang, dryss av gospel og hint av jazz: alt dette i et konseptalbum om religion skrevet av en selverklært ateist!

Dette høres kanskje ut som en munnfull og vel så det. Joda, det er litt å gape over her. Morby synger eller roper «oh my god!» eller «oh my lord!» i et flertall av sangene og bare låttitlene gir sterke hint. Er det for mye, da? Jeg mener det ikke er det. Morby, bandet og produsenten klarer å variere nok over hans litt monotone vokal til at nysgjerrigheten bevares gjennom fjorten spor.

Av og til høres Kevin ut som sønnen til Bob Dylan eller Leonard Cohen, andre ganger er han på tur med Velvet Underground-dimensjonerte gitarer, før saksofoner eller gospelkor som ikke hadde vært malplassert på en Spiritualized-plate løfter lytteren. Kanskje et lite steg nærmere noe åndelig, uten at det nødvendigvis blir utøvende religion av det? 

At «Oh My God» er en ambisiøs plate høres fra første låt. Her finner vi tittellåta: en pianodrevet låt som inneholder nesten alle elementene plata kjennetegnes av! En fantastisk innledning med en ganske sløy saksofon-solo som avslutning. Vakkert er det! «No Halo» introduserer orgel og håndklapping, til stor effekt. Et stort refreng, distinkt bass og en herlig tverrfløyte og tonen er satt fra disse første sju minuttene av albumet.

Som konseptalbum er dette musikk som fortjener at lytteren setter seg ned og tar seg litt tid. Det er ingen hit’er eller åpenbare singler her, snarere en «mood» som setter seg etter en lytt eller tre. Noen låter til må likevel nevnes. «OMG Rock’n Roll» er Morby som kanaliserer sin indre Lou Reed med skranglegitar og en veldig tilstedeværelse, men så overrasker han ved å avslutte låta med et «englekor» som sender oss rett ut i kosmos.

«Hail Mary» er en låt der Morby går gjennom en vennegjengs ulike skjebner over et americana-lydspor med driv og en herlig orgel-solo som sender oss rett til Garth Hudson, «The Big Pink» og The Bands storhetstid. Home run og vel så det. «Savannah» er en nydelig ballade som høres ut som den er spilt inn i en kirke, mens «Sing a Glad Song» er det nærmeste vi her kommer Morbys tredje plate, «Singing Saw».

OMG der altså. Ikke så mye mer å si. (Espen D.H.Olsen)