På mimretur med Popklikk.
På midten av 80-tallet jobbet verdens kuleste postmann i England. En postmann som på 90-tallet skrev en låt om Johnny Thunders hjemme hos en annen postmann.
Jeg sikter selvfølgelig til Vic Godard, mannen som på slutten av 70-tallet plukket opp mikrofonen og ble frontfigur i Subway Sect, punkbandet som, mye på grunn av Malcolm McLaren, debuterte på legendariske 100 Club Punk Festival i Oxford Street i september 1976. En festival som i løpet av to dager presenterte artister som ganske snart skulle snu opp ned på musikkmiljøene i England.
Eller hva sies om Sex Pistols, The Clash, The Damned, Buzzcocks, Siouxsie & the Banshees (med Sid Vicious på trommer), Chris Spedding & The Vibrators, Stinky Toys og altså Subway Sect?
Vi snakker med andre ord om kimen til det som snart skulle bli en musikalsk revolusjon. Selv om band som The Vibrators og Siouxsie & the Banshees ikke var i nærheten av å se forskjell på et trommesett og en gitar. Men skitt au, et sted må man begynne.
I en atmosfære av spy, glasskår, anarki og tullball, entret Vic Godard scenen, og snart hadde Subway Sect, foruten å delta på The Clash’ White Riot-turnee, singelen «Nobody’s Scared’ / ‘Dont Split It» i lomma. Men i det bandet skulle ta grep å fullføre debutalbum sparket manageren deres, legendariske Bernie Rhodes (Pistols/Clash), med et unntak, hele bandet på hue og ræva ut døra. Uten at noen skjønte hvorfor.
Unntaket var selvfølgelig det som skulle vise seg å bli verdens kuleste postmann.
Men Subway Sect var på ingen måte historie. Og snart skulle Vic Godard legge i vei på egenhånd. En reise som førte ham i armene på en av postpunkens viktigste personer: Edwyn Collins, kanskje mest kjent som frontfigur i Orange Juice.
Som igjen resulterte i singler som «Johnny Thunders» og «Won’t Turn Back». Sistnevnte selvfølgelig utgitt på Postcard.
I 2005 landet Vic Godard & Subway Sect – Singles Anthology i platehyllene. Og er du heldig lyser den mot deg neste gang du besøker en platebutikk. Men igjen, nettet er nok stedet om du vil eie musikk skapt av den punkete postmannen fra Bristol.
Skjønt punkete. Vic Godard og hans kumpaner har langt mer å by på enn det skranglete lydbildet. Swing, (northern)soul og pop er når sant skal sies merkelapper som passer bedre på musikken som rant ut av Godards hode. Tenk deg at Sinatra møter Kevin Rowland som igjen møter Edwyn Collins.
Og det vil du vel ikke gå glipp av?
