Plateanmeldelse (retro): Eels – «End Times» (album, 2010)
At Mark Oliver Everett alias «E» alias Eels hadde vært gjennom det meste selv om han ennå bare var en relativt ung mann, skjønner man ganske kjapt om man kjøper en av de syv platene han ga ut fram til «End Times» så dagens lys. Han la for eksempel ikke skjul på at søsterens selvmord og morens kreftsykdom hadde vært med på å lage store, sorte hull i hans egen tilværelse.
Everett er faktisk så til stede i sitt eget liv at det fristende å sammenligne ham med gamle, gode Edvard. For akkurat som Munch malte ut sitt innerste med bred pensel, synger Everett om sine egne erfaringer på en måte som minner mistenkelig om det berømte skriket som fyller både Munch-museet og Nasjonalgalleriet.
At «End Times» heller ikke er fylt av hallelujarop og oppskrifter på blåbærpai, ligger vel i tittelen. Men selv om plata, som i stor grad handler om Everetts skilsmisse, er både trist og opprivende, byr den også på mye galgenhumor og ironisk lekenhet.
«It’s A Motherfucker», liksom, for å bruke Everetts egen terminologi.
I motsetning til Eels forrige album, «Hombre Lobo», som av og til slet litt i motbakke melodimessig, er «End Times» fylt med så mange lekre melodier og snertne hooks at man lar seg rive med nesten før man har trykket på PLAY.
At flere av låtene er som eneggede trillinger å regne betyr svært lite så lenge de svært personlige tekstene står godt på egne ben. Som når Everett på «In My Younger Days» river av seg følgende tekstlinjer:
In my younger days / I would’ve just chalked it up / As part of my ongoing education / But I’ve had enough / Been through some stuff / And I don’t need any more misery /To teach me what I should be / I just need you back
At Everett har valgt å satse videre på det nakne og nøkterne lydbildet som preget «Hombre Lobo», tilfører dessuten låtene en troverdighet som ikke slipper taket.
Tittellåta, «In My Younger Days», «A Line In The Dirt», «Nowadays», «I Need A Mother», «Little Bird» og «On My Feet» er alle så utleverende, såre og ikke minst vakre, at det er umulig ikke å bli berørt av den skjeggete mannens sjelegranskning.
At Everett ikke bare graver i seg selv er «Paradise Blues», som handler om selvmordsbomberes noe skakkjørte tilnærming til eksistensen på, et utmerket eksempel på. Hans betraktninger rundt eksistensielle problemstillinger lister seg nemlig nå og da bort fra hans egne livserfaringer.
Det er bare å slå fast at «End Times» er en av Eels’ sterkeste utgivelser til dags dato. Noe som i seg selv er en aldri så liten prestasjon.
Foto: Eels hjemmeside
