Plateanmeldelse (retro): Stefan Sundström – «Ingenting har hänt» (2009)

Med «Ingenting har hänt» (2009) leverte Stefan Sundström en av sine aller beste plater i en karriere som har bydd på svært mange godbiter. Noe album som «En bärs med Nefertite», «Vitabergspredikan», «Babyland», «Hjärtats melodi» og «Fabler från Bällingebro» er suverene eksempler på.

Forhistorien til «Ingenting har hänt» er både absurd, sjarmerende og smertefull. For da Sundström var på vei til fest hos sangerinnen Miss Li på sykkel, gikk han bokstavelig talt så på trynet at han mistet hukommelsen og måtte sy 13 sting.

Istedenfor fest og moro ble det to hauger med låter; en trist og en glad. «Ingenting har hänt» stammer fra den triste bunken.

En av de første gangene jeg så Sundström live hadde han med seg en ung valp med langt hår som oppvarmer. Valpen het Lars Winnerbäck, du vet han som de senere årene har solgt ut alle turneen sine i hele Norden før du har rukket å knipse med fingrene. Og at Winnerbäck har lært mye av Sundström er det ingen som helst tvil om.

At «Ingenting har hänt» er trist er jeg ikke nødvendigvis enig i, til det er musikken alt for vakker. Og da mener jeg vakker som i betagende, innsmigrende, sår og brutal. Hvilket igjen betyr at tittelåta, «Glöm din dröm», «Alla ska i jorden» og «VaVaDeJaSa» treffer som en knyttneve om man gidder å høre etter.

For om det er én ting man skal gjøre når man lytter på Sundström, så er det å høre på ordene og måten mannen uttaler dem på. Måten han veksler mellom det direkte og det ironiske, balanserer nemlig ofte på en knivsegg.

«Alla ska i jorden» gir meg for eksempel både mareritt og frysninger i våken tilstand, mens «Glöm din dröm», som støttes opp av deilige elektroniske beats, får meg til å våkne opp og tenke etter samtidig som behovet for å riste litt på rumpa melder seg.

Selv om Sundström alltid har vært en rocker med sans for gode melodier har hans hjerte alltid banket hardt for svenske visesangere som Bellman og Vreeswijk. Særlig sistnevntes trang til å skape litterære figurer og å sparke oppover er lett gjenkjennelig i Sundströms musikalske univers. Og selv om verken Jan Banan, Sabina, eller Gubben Grå nevnes eksplisitt på «Ingenting har hänt», ligger de hele tiden og vaker under overflaten.

På «Skogsnäs», «Svängom», «Blonde» og «Nidelven» (jepp) viser Sundström at han er verdensmester i visepop. Trubaduren i ham slår knockout på alt som kommer i hans vei, og på «Nidelven» kliner han, godt hjulpet av et herlig arrangement, til med en versjon som gølver undertegnede på en måte jeg ikke trodde var mulig.

Helt i bunn, som et solid fundament, ligger punkeren Sundström på lur. Opprøreren som i sin ungdom hørte på Ebba Grön, The Clash og Sex Pistols, og som i dag lager tekster knapt noen andre i Norden er i stand til.

«En timme til» synger Sundström avslutningsvis. Og er det en ting som farer gjennom hodet mitt etter å ha hørt «Ingenting har hänt», så er det nettopp dét.

For «Ingenting har hänt» er ikke bare suverent bra, den er helt kanon!