THE CLEANERS FROM VENUS : «LIFE IN A TIME MACHINE»

THE BEVIS FROND : «WE’RE YOUR FRIENDS, MAN»

Martin Newell og Nick Saloman er like gamle. De har en svært sammenfallende musikalsk bakgrunn, som faktisk strekker seg tilbake til første halvdel av søttitallet. Men uten at vi hørte så mye fra dem da. Begge har over lang tid stått for distribusjon av hjemmelaget, spennende, men på ingen måte tidsriktig musikk.

Martin Newell  holder dampen oppe i enmanns-orkesteret «The Cleaners from Venus». Han er avgjort mer pop enn Saloman. Denne gangen finner vi sanger om gentrifisering og aller mest menneskene i tidsmaskinen. Som vanlig gjøres det med humor, treffende karakteristikker og et svært åpent sinn. Tidsmaskinen er ikke uventet stilt inn på erkebritisk pop med mer enn et fristende hint av psykedelia.

Det er et som vanlig et gjennomført low-fi preg over musikken. Ingen overraskelser sånn sett, men noen ganger er akkurat det bare godt. For Newell er en låtskriver extraordinaire som usjenert holder på med sitt. Han trives helst hjemme, mens han streifer langs kysten i Essex på sykkel. Låtene hans er like engelske som en Rover i British racing green, Queens Park Rangers, te med kjeks og velstrukturerte køordninger nedarvet gjennom generasjoner.

Newell har også gittt ut noen riktig fine diktsamlinger med utgangspunkt i naturen der han bor. Les gjerne den festlige boka til Giles Smith, «Lost in Music» om tida han spilte sammen med Newell. Andy Partridge er stor fan. Særlig velklingende er tittellåta, «The Children of Waterloo Square» og «The Kensington Girl»

Nick Saloman derimot er hertugen av overstyrte gitarer, og holder bestemt fast i sin flik av universet, med et uttrykk han nærmest har tatt patent på, der en vegg av fuzzgitarer kombineres med flotte poplåter og velkomponerte akustiske viser.

Årets utgivelse er det fjerde albumet etter comeback-skiva «The Leaving of London» fra 2011. Tida flyr. Saloman er avgjort mer rock enn Newell. Gruppa hans The Bevis Frond viser ingen kompromisser gjennom referanser til MC5 og Neil Young, med hardtslående og sløy gitarrock, som jeg absolutt kan skjære tøffe grimaser til. Men det er en autenistitet i prosjektet hans som er svært beundringsverdig.

Selv liker jeg ham best når kassegitaren kommer fram. Tittellåta er herlig, mens «Little Orchestras» er en rørende ballade. Nick Salomon har spredd talentene sine på imponerende vis som radiovert, DJ og kurator for den mest obskure britiske rocken. De siste åra har han også drevet en særlig velrennomet platesjappe sør i England.

Låtene er som vanlig noen ganger i lengste laget. Men det er nok mest avhengig av ørene som hører. Saloman er forøvrig evig optimistisk QPR-fan (det må man være). Og i år ser det ut omtrent som det pleier.