Plateanmeldelse: Aldous Harding – «Designer» (album)

Hjemme hos meg er det to artister fra New Zealand som er skikkelig i skuddet. To artister jeg hører på om og om igjen. Lawrence Arabias plate, «Lawrence Arabia’ Singles Club» har vi allerede anmeldt her på på Popklikk. En energisk, melodiøs og svært variert plate som fortjener mange lyttere.

Den andre artisten i skuddet er Aldous Harding, som på sitt andre album, «Designer», tryller fram saktegående musikk som sniker seg innpå lytteren på en så overbevisende måte at man nesten uten å ane det plutselig er fullstendig frelst. Den siste uka har jeg hørt så mye på «Designer» at det nesten svir i øra.

Godt hjulpet av produsent og trollmann, John Parish, har Harding, ved hjelp av nylonstrenger, akustiske gitarer, piano, fiolin, mellotron, blåseinstrumenter, strykere, congas og noen snodige lyder, laget et album som rusler avgårde med nydelige melodilinjer under armen. De fine og merksnodige tekster gjør at man spisser ørene litt ekstra. Hun har også laget noen aldeles praktfulle videoer, som er både originale, stilige og svært underholdende.

Låtmaterialet på «Designer» holder jevnt over en meget høy klasse, men låter som «Fixture Picture», «Designer», «The Barrel» og «The Weight of The Planet» er så til de grader suverene at vi snakker verdensklasse.

Aldous Harding har utvilsomt laget et av årets beste album så langt, et album et sted midt i mellom Nick Drakes og Nicos musikalske universer. Men Harding er, mye takket være det delikate og sparsomme lydbildet, de subtile vendingene og ikke minst hennes utrolig flotte og fascinerende stemme, en artist som står usedvanlig godt på egne ben.