Plateanmeldelse: Joakim Berg – «Jag fortsetter glömma» (2022) versus Kent – «B-sidor 95-00» (2000)
En rapport fra Norrbotten, Sverige, sommeren 2022:
Lavtrykkene står i kø ute i Atlanteren og SAS-pilotene streiker. Sommerferie nord i landet kan være en blandet fornøyelse, men redningen er nærmere enn man skulle tro. Den innebærer noen timers biltur til nabolandet, Sverige, det forjettede ferielandet. Og det holder ikke med en svipptur rett over grensen. Nei, helst må man så langt at man kan duppe i Østersjøen.
Tradisjonen tro pakker vi i bil og vogn. Jeg setter familien av på Riksgränsen (slik at kidsa får ta toget til Luleå i stedet for å sitte bundet i baksetet), setter kursen mot sør, og lar bilen sluke de mange milene langs E10’an med Bottniska viken som mål. Landskapet forandrer seg i det man passerer Torneträsk.
Jeg setter på en gammel Kent-skive. Denne gangen faller valget på dobbeltalbumet «B-sidor 95-00» fra år 2000. Hjulene ruller og den gamle CD-platen snurrer. Godlåtene kommer som perler på en snor: «Chans», «Spökstad», «Längtan skala 3:1».
Musikken åpner landskapet og horisonten. Temperaturen stiger for hver tilbakelagte gruveby. Det er mildt sagt langt å kjøre. Timene går. Asfalt og skog. Et par stopp i mer eller mindre nødvendige ærend. Jeg går nesten tom for drivstoff nord for Gällivarre. Ingen selger diesel eller bensin på landet lenger. Det er for lite penger å tjene på det uten at man supplerer ned gatekjøkken og litt dagligvarer.
Jeg velger FM på bilradioen for å få et avbrekk. På svenske R3’an spiller de en låt fra den ganske ferske soloplata til Joakim Berg (vokalist og låtskriver i fordums Kent). Det er førstelåten på skiva som spilles, «Barn av vår tid». Den er, hørt i riktig kontekst, en ganske bra låt. Jeg switcher over til strømmetjenesten og hører på albumet med den melankolske tittelen «Jag fortsetter glömma» i sin helhet.
Bra er også «Begravningsbål», «Aniara» og «Var vi kom ifrån». Plusspoeng for god flyt på svensk og reflekterte tekster. Temaet er tilbakeskuende. Det slår meg at dette lett kunne vært den beste Kent-skiva siden «Du och jag döden»(2005). Men den nye skiva har ikke fått mye oppmerksomhet her på berget, for å si det forsiktig. Det er flere grunner til det.
Kent begikk et slags musikalsk selvmord med «Tillbaka Till Samtiden» (2007), ikke ulikt Radiohead etter «OK Computer» eller U2 etter «Achtung Baby»/«Zooropa». Med det albumet la Kent bak seg den alternative rocken og flyttet fokuset over på elektronika-pop. Og det fører oss til neste ankepunkt på Berg-skiva; Produksjonen.
Samtlige låter er dynket i den samme gryta som de nyeste Veronica Maggio-skivene og alt låter plug-ins og softis. Er det virkelig trommemaskin på alle låtene? Tror faktisk det. Det spilles riktignok litt gitar her og der, men synthen dominerer i lydbildet. Jeg blir ikke imponert, likevel litt fascinert. Suset av gammel storhet er hørbart og jeg kjenner på en nostalgisk stemning.
Jeg setter på «B-sidor» igjen. Her spilles det på virkelige instrumenter. Tekster og låtstrukturer er for så vidt gjort over samme lest som Berg bruker i dag, men soundet er ljusår i från. «B-sidor» er et overskuddshorn.
Kent hadde tidligere samme år gitt ut den mektige «Hagnesta Hill», plata som fikk meg til å kjøpe el-gitar. Tre år før hadde de gitt ut det kommersielle gjennombruddet «Isola». Braksuksessen «Vapen & ammunition» kommer to år etter. Berg er på høyden av sitt kunstnerskap. På dette punktet i historien hadde Kent befestet sin posisjon som et av Nordens største band.
Det er ikke mange låter som vekker så mange minner i meg som «Noll» fra «B-sidor», for min del uløselig knyttet til en gammel kjærlighetshistorie som den er:
/ När du är tunn som luft / Så är du nästan perfekt / Du gör mig lugn / när alla ljusen har släckts /
Neste killer-låt er utvilsomt «Utan dine andetag». Berg har selv uttalt at dette er en av hans viktigste låter. Alle b-sidene og øvrige outtakes oppleves som mer relevante enn det meste Kent leverte etter 2005. Bandet fra Eskilstuna ga oss likevel åtte gode album før det berømte taktskiftet.
PS! Den svært gode EP’en «The Hjärta & Smärta EP» kom også i 2005 og markerte det endelige farvel til alternativrocken. Kanskje fikk bandet nye fans, men vi var mange som falt av lasset.
