Plateanmeldelse: Pelicat – «Time Is on Our Side» (album, 2023)
Hva sier vi til myk gitarpop med blikk tilbake til 1970-tallister som Harry Nilsson og Paul McCartney, kombinert med kammerpop-sensibiliteten til The High Llamas og østnorsk meloditeft? I Popklikk: ja takk og vi vil ha mer!
Pelicat er et av de der hardtarbeidende bandene som smyger litt under radaren til mange musikkjournalister, de få blekkene som fortsatt publiserer anmeldelser og smakskuratorer på sosiale medier. For oss popklikkere er det rett og slett ikke så lett å forstå.
Allerede på den selvtitulerte debuten var øret for fengende melodier og hooks mer enn tilstede hos gjengen som nå har tilholdssted på Vålerenga i Oslo, med etter det vi har skjønt har aner fra Østfold. Ikke at det har så mye å si, for popmusikk av dette slaget innehar kvaliteter som bør gå hjem i så vel møblerte hjem på vestkanten, som i arbeiderstrøkene langs Glomma eller i New York, for den saks skyld.
Debuten hadde noen meget bra låter. På dette andrealbumet har de også låtene, men jeg synes vel at den er enda mer helstøpt som en helhet. Produksjonen er både silkemyk og bittelitt skurrete der det trengs, men fremfor alt preget av en klarhet som man sjelden hører her på berget. «Time Is On Our Side» er rett og slett øregodteri som ikke bare gjør seg i hodetelefoner på t-banen inn til jobb, men også i høyeste grad ut av høyttalerne i stua.
Tonen settes med et keyboard i «Still Around» som kunne vært tatt fra bandets debut, mens det fortsetter med lett trommedriv fra Mads Johansen og akustiske gitarer som ikke er langt unna noe av det vi har hørt fra Kenneth Ishak og Beezewax de siste årene. Vokalist Andreas Kase synger seg også rett inn i hjertet allerede på førstesporet. Hans lett raspende vokal er aldri masete, men alltid klokkeklart til stede i lydbildet.
I påfølgende «Keeping You Close To Me» får vi den typen lett «sprettende» bass fra Jonas Rohde-Moe som en singer-songwriter som Andy Shauf har gjort til en kunstform på sine plater. Dette er pop-rock på øverste hylle med et ekko-ladet refreng du vil huske lenge.
«Ava» er en akustisk perle der bandet reflekterer over den flyktige liksom-verdenen influensere og andre oppmerksomhets-junkier lever i, mens jeg synes det hører ut som «Losing My Voice» handler om ulike former for relasjoner og erfaringer fra det levde liv mellom ekte mennesker. Strykerne her gir deilige kammerpop-vibber, markert mot Mattias Krohn Nielsens småcrunchy gitarsolo.
Det er mer strykere på cinematiske «Safe And Sound», mens de på to minutter i «Reunion» røsker litt opp med platas mest rocka innlegg. Tittelsporet er rett og slett nydelig slentre-pop (tenk Mac De Marco og tidligere nevnte Andy Shauf), mens avsluttende «Fall Back Asleep» er besnærende enkelt arrangert, men finfin atmosfærisk pop der Andreas Kase igjen imponerer over nydelige harmonier.
Ok, det er en låt til, som vi tar helt til slutt. «The Ballad of Faustino Asprilla» er noe så herlig som en hyllest til den colombianske vingen som tok Newcastle og Premier League med storm på sent 1990-tall. I en meget catchy gitar-pop’er får Pelicat fram den gleden mange av oss har av fotball, ikke minst fordi den noen ganger gir oss idiosynkratiske helter som ikke helt følger formen i den hyperkapitalistiske fotballen: «and it felt like a movie / every time you put onyour shoes / no one brought the beauty / to the beautiful game / like you».
Nostalgisk? Absolutt! Av det gode slaget? I aller høyeste grad! Stor tommel opp fra Popklikk for å komme på ideen og ikke minst lage det som er en av årets gitarpop-låter etter vår mening. Den bør rett inn på spillelistene rundt om. Men, først bør alle lesere av denne bloggen gi «Time Is On Your Side» en god lytt. Det fortjener de!
