Plateanmeldelse: Sivert Høyem: «Roses of Neurosis» (EP, 2021)

De siste årene har det blitt mye Madrugada for Sivert Høyem. Han og bandet har vist en enorm stamina og mottatt velfortjent hyllest for sine konserter både her hjemme og i store deler av Europa. Selv hadde jeg gleden av å se bandet på Chateu Neuf sammen med et par hundre tilskuere noen uker før triumfferden starter. En opplevelse jeg trolig aldri vil glemme. Det var skikkelig stas, som fattern pleide å si.

Mitt forhold til Sivert Høyems musikalske kanon er også av det positive slaget. Hans utgivelser, både som medlem av Madrugada og som soloartist, består av så mange gullkorn at han må finne seg i å bli sammenlignet med de største.

Mitt forhold til EP-er er derimot ikke av det positive slaget. Som rendyrket albumfantast har jeg liksom aldri helt skjønt konseptet. Vær så god – her har du fem låter (som ikke fant seg helt til rette på et eller annet albumet), liksom.

Det finnes derfor knapt nok en EP i min vinylsamlingen.

Men etter å ha hørt «Roses of Neurosis», skal jeg definitivt gjøre plass til nok et eksemplar i min skrinne EP-samling. For de fem nye låtene Høyem leverer er noe av det beste han har skapt så langt i karrieren.

Noe som gjør albumfantasten i meg en anelse fortvilt og forvirret. For om Høyem hadde dratt i noen flere skuffer eller tatt seg tid til å skrive noen nye låter når han var i studio og i flytsonen, er sannsynligheten for at han kunne ha laget sitt beste album så langt i karrieren definitivt vært tilstede.

Tenker jeg. En tanke som selvfølgelig er både litt urettferdig og lite gjennomtenkt, for fantastiske låter vokser hverken på trær eller i studio. Men skulle det mot formodning vise seg at Høyem har noen låter liggende av samme kaliber, enten i en skuff eller i bevisstheten, kan han jo gjøre som Håkan Hellstrøm i fjor: gi ut to EP-er for så å slå dem sammen til et album. Vi er som kjent bare i februar.

Ok, ferdig nå, måtte bare få det ut.

Hvorfor de fem låtene som renner ut av rillene på «Roses of Neurosis» oppleves som spesielt gode, har jeg ingen enkle svar på. Det er nemlig ingenting som er revolusjonerende nytt ved låtene, det er fremdeles klassisk Sivert Høyem som triller ut av høyttalerene.

Men om jeg skal peke på noe, må det bli den nydelige produksjonen, og at Høyems melodiske teft skinner sterkere enn noensinne. Der Høyem tidligere skrudde opp volumet, tillater han i større grad enn tidligere de lekre detaljene i lydbildet å tre fram. Et luftig og mykt lydbilde han og medprodusent Christer Knutsen på lekkert vis fyller med synth, trompet, dempede kassegitarer og tangenter, smektende el-gitarer, avhengighetsskapende tromming og mye annet snadder. En renskåret og åpen produksjon som etter min mening løfter låtene flere hakk.

Der er også deilig å konstatere at Høyem for tiden oppholder seg i et musikalsk landskap der poputtrykket og vektleggingen av gode melodier står høyt i kurs.

Høyems vokalprestasjoner er som alltid helt der oppe. På «Queen of My Heart» synger han med hele seg, og når han går opp et par hakk i refrenget for deretter å skru til enda et hakk, treffer han meg midt i sjela. At låta gir meg litt The Smiths-vibber, er sikkert ikke meninga, men midt i blinken for meg.

Og når vi først er inne på referanser. På storslåtte og særdeles romslige «Run Away», går tankene både til George Harrisons «All Things Must Pass» og den mystisk vakre John Lennon-låta, «#9 Dream». Men det er sikkert også bare meg.

Åpningslåta, «Safe Return», plasserer lytteren umiddelbart i et lydbilde som puster liv i det glade 80-tallet. Vi snakker duvende synther og røykfylte lokaler. Selv nevner Sivert Høyem skotske The Blue Nile og Kate Bush som en mulig inspirasjon for låta. Og legger man øret mot bakken hører man muligens ekkoet av både hatter som faller med fra stumtjenere og føtter som løper oppover en bakke. Men mest av alt hører man hvordan Nils Petter Molværs stilfulle trumpet nå og da fyller ut lydbildet på lekkert vis. Når Høyem et stykke inn i låta trekker ekstra hardt i de melodiøse trådene, er der helt innafor å smile litt ekstra bredt.

På «Archduke» tas vi i mot av kassegitarer og tangenter før synth og el-gitarer glir naturlig inn. En vakker og romantisk sang i klassisk i klassisk Høyem-stil. På avslutningslåta, «Devotional», forenes Molværs trumpet med massiv koring og Høyems vokal på utsøkt vis. En dvelende, vakker og storslått avslutning på et svært vellykket musikals prosjekt.

Med «Roses of Neurosis» opplever jeg at Sivert Høyem har tatt nye musikalske steg. Steg som ikke revolusjonerer, men som har forløst en ny kraft i hans musikalske univers. Jeg tror vi har all grunn til å glede oss til hans neste utgivelse.

I will always climb the mountain
Because
I have heard the big music
And I’ll never be the same
Something so pure
Hey!
Has called
My
Name!
(Mike Scott, The Waterboys)

Foto:Frode Fjerdingstad (promo)