Popklikk har intervjuet frontmannen i SUPERMOON, Pål Felix Fossum, om bandets første singel ”Pure Bliss ”, inspirasjonskilder, livets store spørsmål og indianere.

Med seg i bandet har Pål Felix Lars Jemterud på bass og vokal og Celine Simers på tangenter og vokal. Det må også nevnes at videoen til ”Pure Bliss” er laget av Per Heimly (Du kan nyte videoen nederst i saken).

– For uinnvidde; hva er bakgrunnen for artistnavnet?

– Vi er månemennesker. Celine blir til en varulv hver gang det er fullmåne, faktisk. Hehe. Neida. Når månen er på sitt største, kalles den supermåne, så vi har noe å strekke oss etter, for å si det sånn. Vi vil jo være supre! 

 – Fortell om prosessen fra låta ”Pure Bliss” våknet opp i din bevissthet til den var fullt påkledd.  

– Den er til min mor som døde av kreft i desember 2012. Når mamma var syk så lovte jeg henne at jeg skulle skrive en sang til henne. Deretter, når hun gikk bort, ble jeg besatt av oppgaven. Alt jeg skrev ble til henne. Alt jeg gjorde handlet om å forsøke å sette ord på sorg og savn. Først når jeg slappet av litt og ikke forsøkte så hardt, kom sangen. Melodien kom først, deretter teksten. 

– Hvordan var det å jobbe med Kenneth Ishak?

– Vi har en ærlig dialog og arbeider organisk, side om side. Han prøver noe, jeg prøver noe. Innspill mottas med takk begge veier. Virvlene var Kenneth sin ide, backspeedinga var min. Kenneth er en avslappet kar som jobber raskt. 

– Fortell om videoen og samarbeidet med Per Heimly?

– Jeg ville filme ved en eng med en innsjø som bakgrunn. Jeg ville ha luftige bilder. Alt skulle skytes i «the magic hour». Altså timen der sola står opp, eller går ned, og kvinnen i videoen skulle aldri møte meg. Hun skulle gjenspeile det som skjer i teksten. Vi la ut på befaring to ganger, Per og jeg, uten hell. Jeg tror vi kjørte til alle tjern og vann vi kunne komme over i mils omkrets. Deretter stakk vi til Sverige, der et vennepar av Per hadde et spøkelseshus på landet som vi kunne få bo hos. Videoen ble altså til dypt inne i Sveriges skoger… Per jobber veldig intuitivt. Det liker jeg godt. 

 – Om Gud finnes; hvordan tror du han/hun ser ut?

– Tenker mye på livet etter døden og forsøker å forestille meg hvordan det er. Gud er vel bare ren kjærlighet, tror du ikke?

– Når oppdaget du musikk hadde en spesiell plass i dine indre gemakker?

– Som barn. Jeg sang før jeg snakket og jeg elsket å sitte ved siden av høytaleren når mamma spilte musikk i stua. Mamma elsket musikk. Pappa spilte gitar, så vi arvet hans instrumenter, min bror og jeg, og dette la fundamentet for interessen. Broren min er supermusikalsk. Han spilte trommer som tiåring. Det er han som spiller bass på ”Pure Bliss”.  

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Michael Jackson var den store favoritten frem til ungdomstias «del to». Da hørte jeg på rap i en kort periode. Likte ikke så godt vestkystrap, men gangstarap fra New York syns jeg var kult. Deretter kom jeg tilbake til rocken. Det var ikke så lett, faktisk, fordi på skolen og i klassen hørte alle de andre på rap, så jeg husker godt følelsen av å «bryte» og måtte stå for egne meninger. Det førte til et delvis miljøskifte. En lang periode hørte jeg bare på The Doors og Jimi Hendrix. Deretter oppdaget jeg Neil Young. Det var min bror som spilte det og jeg følte for første gang i mitt liv at jeg hadde funnet en som snakket mitt språk. At jeg var hjemme. Deretter begynte jeg å spille gitar. 

– Hvilke planer har du for framtiden?

– Nå i oktober spiller vi inn vår neste singel i studio. Det gleder vi oss til! Deretter spiller vi på Hjertefred i november – noe vi ser veldig frem til. Utover dette håper vi å kunne skaffe oss booking, management og så videre. Når man driver med musikk er det så utrolig mye mer enn bare musikken som må fikses og tenkes på. Musikken blir nesten bare en brøkdel av alt sammen. Vi håper derfor å kunne konsentrere oss om kun musikken på sikt. Det hadde vært digg. Uansett ønsker vi å spille mye live. 

 – Bor det en liten indianer inni deg?

– Absolutt. Mer indianer enn cowboy – dette til tross for cowboyhatten. Hadde vært litt vel spess å løpe rundt med fjær på hodet, kanskje? Hehe

 – Hvem er tidenes beste vokalist?

– Oi. Freddy Mercury? Eller, Elvis Presley selvfølgelig! Ja, det må jo være Elvis. Skjønner ikke hvorfor jeg tenkte på Freddy Mercury først. Men han er jo dritflink han også. 

– Nevn tre plater som har betydd mye for deg.

– Blir fort en liten nostalgisk oppramsing, kanskje, men ok:  

1. Pink Floyds «Shine On You Crazy Diamond». Den vekker gode minner og er hinsides bra produsert. 

2. Michael Jacksons «Thriller». En skive jeg ikke kunne klart meg uten. Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg lytter til den, men oppgjennom åra har den hatt høy rotasjon. 

3. Neil Youngs «On The Beach». For et album! Trykket opp i begrenset vinyl og var ikke tilgjengelig i mange år. Kom heller ikke på cd. Eksemplaret jeg hadde på vinyl fikk en stygg ripe på B-siden. Sorg! Jeg måtte tråle alt av bruktsjapper i hele byen for å finne et nytt eks. Nå har en eller annen kis begynt å trykke dem opp på egenhånd og selge dem hos Ringstrøm og sånn, men det er ikke det samme som å ha en original. Ikke for meg, i alle fall. Følsom og fin plate. Han mener hvert ord, for å si det sånn. 

 – Velg mellom følgende;

– «Breaking Bad” eller “The Sopranos”?

– Hvordan visste du at jeg er seriejunkie? Haha. Både ”Breaking Bad” og ”The Sopranos” er gull, men hvis jeg måtte velge… «Breaking Bad». Fantastisk hovedkarakter som uansett dagsform alltid ligger minst ett hestehode foran alle andre og tenker årsak virkning som om han var Gud. Kanskje det er sånn Gud ser ut? Som Heisenberg? Hehe 

– Wilco eller Bruce Springsteen?

– Digger Wilco. Jett Tweedy er et geni og bandet er helproft i alle ledd. Hatten av! Hm. Bruce, derimot. Aldri vært så fan av mannfolk som kler av seg til bar overkropp i klimaks på scenen, så han faller bort for min del. Vi skal synge en coverlåt av Bruce i et bryllup på nyåret, faktisk. Hehe. Da skal jeg beholde skjorta på, merker jeg. 

 – Neil Young eller Peter Gabriel?

– Slutt og kødd a. 

– Coldplay eller Madonna?

– Coldplay. Selv om jeg har et par gode barndomsminner med Madonna, altså. Hun var jo åttitalls- dronninga! Bare så synd at mye vil ha mer. Kunne hun ikke gitt seg, da? Det er vel ikke så mye mer krutt i den tønna nå, kanskje? 

– Johnny Cash eller Nick Cave?

– Cash. Selv om jeg liker Nick Cave godt. Cash er en bauta. En av de virkelig store.  

– Fred Perry eller Moods Of Norway? 

– Syns Moods var inne på noe i en periode før de skulle ha traktor og skrift på alle plaggene. De hevet fanen for farger. Det var fint. Men nå er det bare masete, syns jeg. Får bli Fred Perry. Fine skjorter, om så litt vel straighte for min del. Amy Winehouse kledde Fred Perry, da! 

– The Clash eller The Ramones?

– Punk er ikke min greie.