Plateanmeldelse: Dean Wareham – «I Have Nothing To Say to the Mayor of LA» (album, 2021)
Da Luna, med Dean Wareham i spissen, valgte å trekke inn årene i 2005, ble jeg mer enn en anelse trist. For Luna var et band jeg hadde håpet skulle vare evig.
Jeg elsker nemlig platene Luna ga ut i perioden 1992-2004. Plater som minner meg om musikken til Lou Reed og Tom Verlaine, to artister, som akkurat som Luna, hadde bostedsadresse i New York.
Lunas evne til å lage lun, drømmende og dvelende musikk der gitarene danset rundt omkring og overalt, var for meg nærmest som magi å regne. Og selv om jeg liker alle platene deres, er det definitivt «Bewitched» (1994) og «Penthouse» som har fått mest spilletid. At Tom Verlaine bidrar med herlige gitarsprell på sistnevnte, er selvfølgelig ingen bombe.
Etter at Luna la instrumentene på hylla, allierte Wareham seg med sin kommende kone Britta Phillips, bassist i Luna. Noe som har resultert i fem album jeg mer enn gjerne hører på. En duo som, foruten å lage silkemyk pop, naturlig nok kaller seg Dean & Britta. Fint, men på ingen måte like fortryllende som Lunas magiske brygg.
I 2014 klinte Wareham til med et selvtitulert soloalbum, og i 2019 dukket jaggu Luna opp med et album med coverlåter med den snasne tittelen «A Sentimental Education». To plater som aldri resulterte i gigantiske jubelscener i mitt lune rede.
Allerede etter første gjennomlytting av «I Have Nothing To Say to the Mayor of LA», skjønte jeg at Wareham hadde spadd fram noe ekstraordinært. Og etter enda noen runder slo det meg at vi muligens må helt tilbake til midten av 90-tallet for å finne en like vital og påskrudd versjon av mannen.
Det er ingen tvil om at musikken gir meg Luna-vibber, men den første musikalske referansen som dukket opp var faktisk Robert Forster, og da både som soloartist og låtskriver i The Go-Betweens. En mann og et band som har betydd mye for min musikalske dannelse. At Tom Verlaine også må nevnes sier seg nesten selv.
Godt hjulpet av produsent Justin Quever, har Wareham lyktes med å skape et luftig og innbydende lydbilde der særlig lyden av lekne og velklingende gitarer skaper en harmonisk og særdeles lun stemning. Warehams lett vaklevorne stemme, som nå og da støttes opp av Britta Phillips’ nesten hviskende vokal, tilfører plata både særpreg og nerve.
Foruten å være en briljant gitarist, evner Wareham også å smelte sammen nydelige melodier med interessante, smarte, humørfylte og tidvis politiske tekster.
Resultatet er 10 låter som utfyller hverandre på (nesten) perfekt vis. Selv platas to coverlåter treffer spikeren klokkerent på hodet. Og da gjenstår det bare å anmode enhver musikkelsker til å kaste seg over plata umiddelbart.
Ps! Ja, vi vet at Dean Wareham også spilte i Galaxie 500.
Foto: deanwareham.bandcamp.com
