Konsertanmeldelse: Bo Kaspers
Fredag kveld sto Bo Kaspers Orkester på Sentrum Scene, og leverte en fremragende konsert. Og det gjorde gamlekarene med nye låter. Konsert handler jo om det – å oppleve noe nytt.
Se for deg når A-ha står på scenen i Oslo Spektrum om bare noen uker for å si farvel. «Ending on a high note» har vel vært mottoet for turneen. Javel. Men vi kan vel fastslå at de ikke ender på en «high» musikalsk sett. For dersom de skulle dra opp låt etter låt fra siste plate, Foot Of The Mountain, hadde vært katastrofe for bandet. Det er nemlig ikke de siste krampetrekningene folk har kommet for. A-ha fansen lengter etter å bælje «Wå-å-å-å, Living Daylights» en siste gang.
Hva i all verden har så A-ha med Bo Kaspers-konserten på fredag å gjøre? Alt
På forhånd merket jeg ambivalensen slite i kroppen. Det var bare en uke siden jeg hadde kjøpt den siste cd-en til svenskene «New Orleans», og den hadde ikke satt seg helt i kroppen ennå. Jeg lurte på om den kom til å gjøre det. Men Bo Kaspers Orkester har aldri skuffet live, tenkte jeg.
Likevel. Det satt en uro i kroppen. En årelang reise med Bo Kaspers Orkester kunne ha kommet til siste spor. «New Orleans» kunne bli det siste albumet jeg kjøpte, det samme gjaldt konsertbilletten. Den utholdende kvartetten kunne bli redusert til å bli et evig soundtrack på bilturer med barn i baksetet. Og ikke noe mer.
Men all bekymring var grunnløs. Bo Kaspers orkester visste utmerket godt hva deres trofaste, og stort sett ganske voksne, publikum hadde behov for: Den nye musikken, de nye låtene.
Omtrent alle låtene fra siste plate ble vel servert på sølvfat, i svært velklingende live -versjoner. Igjen var valgene av låter og versjonene ekstremt velkomponert. Bo Kaspers orkester vet at deres uhippe, voksne, publikum er der for musikken.
Derfor trenger de ikke spille hit’ene «Puss», «Hon är så söt», «Köpenhamn» eller «Amerika». Og du verden så befriende det er. Selv savnet jeg kanskje en låt eller to fra albumet «Hund», men det er umulig å få plass til alt.
Blant høydepunktene var likevel velkjente «Människor som ingen vill se» og «Ett ögonblick i sänder» fra albumet «Kaos», som har en del til felles med nye «New Orleans».
Siste plate er som tittelen indikerer spilt inn i New Orleans, og da får man, som Bo Sundström selv sa det: «spela banjo utan at skämms». Foruten at banjoen ble plukket frem på flere låter, var tre blåsere med på deler av konserten, henholdsvis trompet, saksofon og tuba (!). «Aldrig igjen» hadde ikke vært det samme uten tuba på scenen.
Og hvis noen skulle være i tvil. Nå sitter «New Orleans» i kroppen til undertegnede, og jeg håper på å bli gammel med dette bandet på øret.
Oppvarmer Thomas Andersson Wij, som også har skrevet tekster for Bo Kaspers Orkester, fortjener også en linje eller to, sannsynligvis mye mer. Han leverte en stemningsfull åpning på det hele med «Stunder som den här», første spor fra forrige Bo Kaspers plate med tekst signert Wij. Nok en sterk låtskriver fra vårt naboland, som serverer låtene sine like godt alene på scenen med gitar, som på samlealbumet jeg kjøpte med hjem.
http://vimeo.com/14541976
