Den forrige gangen Michael Head slapp et album, var det som frontfigur og låtskriver i Shack. Et band som, på tross av at de kun har gitt ut fire album, alltid har truffet meg litt ekstra hardt. Også skivene til Heads første band, The Pale Fountains, ble godt mottatt da de svinset rundt på platespilleren min på midten av 80-tallet.

Når scouseren Head, etter en elleve års lang pause, nok en gang kaster seg på den musikalske karusellen, er det som soloartist i et tett og særdeles godt samarbeid med eminente The Red Elastic Band.

Og for en musikk de har sluppet løs på verden. «Adios Senor Pussycat» renner over av musikalitet, skapertrang og ny giv. Etter å ha levd med albumet i noen uker, kan jeg trygt konkludere med at dette er noe av det ypperste Michael Head har skapt så langt i karrièren. En karrière bestående av et par album som allerede skinner på min musikalske stjernehimmel.

At flere av låtene har hentet inspirasjon fra to av Heads favorittband, The Byrds og Love, er helt etter boka. De lett psykedeliske innslagene og de jinglejanglete gitarene, er spredd rundt omkring og overalt. Som for eksempel på de kruttsterke låtene «Overjoyed» og «Workin’ Family».

Om man ser bort i fra lett irriterende «Queen of all Saints», vokser de fleste av sangene seg både store og sterke. Noe den varme, jordnære og detaljrike produksjonen skal ha mye av æren for.  En produksjon der strykere, tangenter og gitarer tilfører låtene både energi og originalitet.

Men best av alt. Brorparten av låtene treffer med en så umiddelbar kraft at selv tvangsnevrotiske surpomper må innrømme at Michael Head er en usedvanlig dyktig låtskriver. Kanskje ikke så rart, sangene hans går selvfølgelig rett til hodet (pling) på lytteren.

Foruten de ovennevnte låtene, anbefaler jeg alle med et stort hjerte for musikk, å kaste seg over «Picasso», «Winter Turns To Sping» og «Adios Amigo». Sistnevnte er så overjordisk, at jeg vurderer å besøke kjærka neste gang jeg tar på meg skoa.