“Hurrah”, åpningssporet på danske Iceages femte album “Beyondless”, roper klassiker fra første takt. Det er ikke noe revolusjonerende med verken albumet eller låta – akkordprogresjon, vokal, gitar, hele kjøret er i grunnen ganske tradisjonelt. Men i likhet med ungkalvene i Shame har de etter hvert erfarne danskene denne ubeskrivelige evnen til å få rock til igjen å virke vitalt, relevant, umiddelbart, nødvendig og tja – … farlig!
“Hurrah” låter beintøft, distinkt og hardtslående, men først og fremst – rock ‘n roll – en riktig så klassisk åpner! Desto mer befriende at låt nummer to, «Pain Killer», følger på med et blåserarr Dexys Midnight Runners verdig, for så å ta turen inn i postpunkland med alskens heftige gitarer.
På «Beyondless» tar danskene enda flere skritt mot noe større – slik det forrige albumet «Plowing into the Fields of Love» antydet – ut av postpunkens rammer og inn i noe mer ambisiøst. En låt som “Under the Sun” tilfører en slik, ny palett: en mollstemt slags folkrockinsinspirasjon med intrikate rytmeskift, strykere og et digert arrangement – om noe skal nærme seg en innsigelse her, er det kanskje at soundet er ganske tett på pompøsiteten i blant.
På den annen side: gode band er ikke redde for ambisjoner eller grenser. I “The Day the Music Dies” er blåserne tilbake: tung riffing, tunge blåsere, massivt refreng og et herlig trøkk. Tempoet skrus ned et hakk til femtelåta, “Plead the Fifth”. Slik fortsetter det: variasjon, monotoni og intensitet. Det er voldsomt, heftig, intenst.
Det er såpass massivt, dette albumet, at det gjør godt med en pause innimellom. Men Iceage forsyner seg grovt fra varierte og uforutsigbare hjørner av rockhistorien – og klarer kunststykket å male inspirasjonslånene inn i et sound som aldri slutter å være umiskjennelig Iceage likevel – lesser thieves borrow, som det heter.
Elias Bender Rønnenfelt har også denne definitive avgjørende rockevokalist-egenskapen som skiller veldig bra fra bra band: han fraserer på et vis som er hans eget: en lett snøvlete, “livstrøtt” vokal med en diksjon adresserer de lett ambisiøse tekstene på et selvsikkert og forførende vis – smått utrolig egentlig, tatt i betraktning at han leker på et fremmedspråk.
Dette er en massiv plate, og den kan med fordel inntas i porsjoner – men med økt utbytte for hver lytting. Danske Iceage flytter seg selv helt opp i øversteligaen av kontemporære rockband med denne plata .
