Popklikk har snakket med BIRRI om hennes nye og svært gode plate, «For All Those in Mourning». For All Those in Mourning» er et konseptalbum som utforsker ti ulike stadier av en sorgprosess. Her forenes låtskriving med fengende gitarriff, høytflyvende strykearrangementer og mektige gospel-harmonier, mens Birris moderne vri på 70-tallsnostalgien gir henne et friskt særpreg og en egen tidskoloritt. Foruten den nye plata har vi også pratet med BIRRI om blant inspirasjonskilder og barndomshelter.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «For All Those in Mourning» sammenlignet med ditt første album?

– Sjangermessig er det noe mørkere og tyngre. Det er fortsatt mye americana, men det er mindre country og mer rock denne gangen. Jeg liker fremdeles å gå i flere sjangerretninger, men på denne plata føler jeg at jeg har funnet et tydeligere uttrykk som låtskriver og artist. Og et mer distinkt lydbilde, mye takket være det gode samarbeidet med produsent Are Bredal Simonsen.

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

–  «For All Those in Mourning» er et konseptalbum om sorg, der hver låt representerer et stadie i en sorgprosess. Albumtittelen er en tekstlinje fra låta «Carriers», så det måtte bli tittelen på plata.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata. 

– Det har vært et lappeteppe som har strukket seg over tid. Grunnlaget ble lagt sammen med produsent Are og bandet mitt i Store Studio i Bodø. På grunn av pandemien og restriksjoner var det vanskelig å møtes for å jobbe sammen som band, men jeg sendte demoer og vi fikk ei øvingshelg ilag før inspilling. De fleste låtene startet som live-takes med hele bandet, og med såpass ferskt materiale gjorde dette oss veldig skjerpa, det ga en egen energi til musikken! Alle var også veldig åpen for å endre på arr og teste nye idéer, det var en gøy prosess.

– Deretter tok det litt tid å ferdigstille albumet, av flere årsaker. Underveis vokste prosjektet seg større, med både stryk, blås, orgel og flere kor-arr. Det ble mange turer mellom Lofoten og Bodø for å jobbe i studio, og innspillingsprosessen strakk seg litt, blant annet fordi jeg ble mamma underveis. Men jeg rakk å gjøre de heftigste vokaltakene før det. Jeg ringte Are og sa at nå må vi få tatt opp «When You Come For My Freedom» og «Gimme Your Soul», før magen blir for stor til at jeg klarer å synge. 

– Hva er du mest fornøyd med på «For All Those in Mourning»? 

– Jeg er strålende fornøyd med at den er kommet ut! Det har vært både givende og krevende å lage denne plata. Den vanskelige andreplata, hehe. Det er godt å få den ut, og jeg er veldig fornøyd med helheten. Og lydbildet, at det låter såpass live og organisk synes jeg er veldig deilig. 

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med. 

– Jeg er veldig glad i «Time». Det er noe spesielt med den lange oppbygginga til et skikkelig klimaks. Også husker jeg at jeg hadde nerver før vi skulle spille den inn. Låta var så fersk og så lang, jeg tenkte at jeg blir å fucke opp dette i løper av seks minutter med vokal og piano. Jeg var så glad da vi landa det taket! Det nydelige strykearret til Lise Sørensen er også en av grunnene til at jeg trekkes mot den låta. Og improvisasjonen til strykerne helt på slutten av låta, det var et magisk øyeblikk i studio.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand? 

– I låtskrivingsfasen opplevde jeg lite motstand med disse låtene, de fleste kom til meg ganske naturlig. I senere fase vil jeg si «Let Me Rage and Let Me Cry» ga litt motstand. Demoen var en bluegrass-aktig greie, før den fikk et mer bluesa arr, mens i studio ble den noe helt annet. Det tok litt tid før jeg omfavna den endelige versjonen, men nå elsker jeg den! Jeg liker energien og råskapen, at det låter litt stygt. Det kler låta og det kler bitterheten som låta representerer.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata? 

– Det overordnede temaet her er jo sorg, og de ti låtene representerer disse sorgstadiene: Fornektelse, Forhandling, Depresjon, Lindring, Bitterhet, Angst, Sinne, Smerte, Styrke og Motstandsdyktighet og Aksept. Plata inneholder noen av de mest nakne, personlige og ærlige tekstene jeg har skrevet, samtidig som jeg også har prøvd å løfte blikket. Jeg håper tekstene også bringer noe gjenkjennbart om sorg, på et mer generelt nivå. 

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp? 

– Det starter med inspirasjon, som kan komme når som helst og av hva som helst. Idéer til riff, tekster og melodier havner i Taleopptak og Notater på iphone, og er jeg gira på idéen havner den i skisseboka. Jeg må fram med penn, papir og piano. En sjelden gang kan en hel låt ramle ut av meg på pianoet, og bare skrive seg selv, men som regel trenger jeg tid og disiplin for å skrive ferdig en sang. Både idébanken på telefonen og skisseboka er ganske rotete, så med jevne mellomrom prøver jeg å gå gjennom alt og skaffe meg oversikt over hvilke jeg skal prioritere å ta videre. Hvis ikke jeg gjør det glemmer jeg at idéen fins.

–  Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Rolling Stones er alltid med meg, spesielt «Exile on Main Street»-epoken og det lekne og ledige uttrykket på den plata. Gammel Elton John. Før jeg gikk i studio laga jeg ei spilleliste med inspirasjon, med lydbilder, stemninger og energier jeg likte. Der var både Dr. John, Ledfoot, Tom Waits, Rival Sons og The Supremes, for å nevne noen. 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.  

– Elvis Costello, «My Aim is True». Det er et lite fredagsritual å starte helga med å høre den på vinyl. Candi Staton «His Hands». Jeg har fem CD’er liggende i bilen, men spiller denne mest. Elsker stemmen hennes. Ei plate jeg alltid kommer tilbake til, spesielt på høsten og i mørketida her nord er «Chet Baker Sings». Den setter meg i en helt spesiell stemning av koselig melankoli.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor? 

– Ja, det er bare ikke malt ennå! Jeg skal straks gå i gang med et spennende samarbeid med en fantastisk kunstner som heter Nina Beyer, der hun skal lage visuelle tolkninger av albumet mitt, av sorgprosessen. Det gjør meg ydmyk at noen er villige til å gå inn i mitt materiale på det viset. Jeg setter enormt stor pris på det og gleder meg veldig til å se resultatet. 

–  Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– KISS! Og Rolling Stones, Bigbang, The Who, Alanis Morissette, Garbage, mye rock. Men også Celine Dion, for jeg syntes det var så gøy å synge til. Hver gang jeg var hjemme alene sang jeg «All by Myself» på full guffe, for å se om jeg naila den tonen. Stakkars naboer. Også hadde jeg noen sidespor; en Riverdance-epoke, en irsk folkemusikk-epoke og en musikal-epoke der jeg hørte ihjel både «Cats» og «Evita». 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram? 

– Vanskelig valg! Men jeg er jo veldig glad i gospel, så drømmen måtte jo vært å sette sammen et vanvittig gospelkor av de råeste stemmene, som for eksempel Aretha Franklin, Otis Redding, Janis Joplin, Mama Cass, Robert Plant, Roger Daltrey, Steve Winwood. Øvelsene hadde nok vært ganske ustrukturerte, så vi måtte hatt et veldig tight band i ryggen. Som Funk Brothers fra Motown, det hadde vært rått. 

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn? 

– Pippi og Ronja Røverdatter var tidlige forbilder, men mitt største musikalske idol var Alanis Morissette. Det var så rått at hun var gitarist og låtskriver og spilte rock. Jeg tror jeg begynte å skrive låter litt fordi jeg ville være som henne.