For kun kort tid siden ga ut John Peter and his Collaborators ut «Back in White», et album som mottok usedvanlig mange positivt ladede adjektiver her på Popklikk. Fordi vi fremdeles spiller plata mye, syntes vi det var på sin plass med et intervju med frontfigur John Peter Støa som i all hovedsak handler om «Back in White» og noen av Støas inspirasjonskilder.

 – Hvordan vil du beskrive musikken på «Back in White» sammenlignet med dine tidligere album?

– Jeg tenker at musikken kanskje er litt gladere og mer oppløftende enn tidligere. Jeg håper det. Vi har jobbet mye med kor for å få litt gospel-«feeling». Øystein Imsen kom denne gang tidlig inn i prosessen og la på mye fin stryk og det var også med på å forme plata. Et snev av kammerpop oppi gryta. Men det føles som at hele bandet hele tiden utvikler seg og at vi fortsatt blir bedre. Når man er så mange i bandet må man være god til å holde igjen. Samtidig er det jo også partier hvor hele bandet bråker ganske bra. Dynamikk er essensielt i vår musikk. Det var viktig å ha noen gode rockelåter på plata. Håper vi fikk det til.

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– Vi hadde jo ideen om å herme etter Kieslowski og gjøre en fargetrilogi basert på blå, rød og hvit. Nå hadde vi bare hvit igjen. Jeg funderte litt på om den skulle hete «White on White» og referere til «Blonde on Blonde», men det funket ikke. «The White Album» finnes jo allerede. Tenkte så på AC/DC-albumet som heter «Back in Black», så da ble det «Back in White».

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Vi startet, som vi pleier, med å reise til et hus i Trysil hvor vi spilte inn grunnkomp med trommer, bass og gitarer. Prosessen der er rask selv om vi ikke har øvd på låtene på forhånd. Vi spiller fra tidlig morgen til sent på kvelden. Når vi har et «take» vi er fornøyd med går vi videre til neste låt. Vokal, keyboards, perkusjon og stryk med mer blir så lagt på senere i mitt studio. Noen av de roligere låtene, for eksempel «Ride On (Lonely Rider)» har jeg startet alene i studio og så har resten av bandet lagt på sine ting etterpå. På den utgjorde min kassegitar og vokal grunnstammen.

– Hva er du mest fornøyd med på «Back in White»?

– Jeg håper jo at låtene er gode. Synes at plata ble dynamisk, variert og forhåpentligvis spennende å lytte på. Bandet gjør en veldig god jobb. Collaborators er i storform!

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Det synes jeg er vanskelig, men i dag velger jeg «All for Wonder». Synes det er en morsom tekst med ‘The elephants, the hyenas and the baboons’. Og så er det så fint når min eldste sønn, Bjørn, kommer inn og synger det siste refrenget.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Når det gjelder selve skrivingen var det ikke noen som stikker ut på den måten. «Alone with Nina Simone» var nok den vi brukte mest tid på i innspilling. Det var mye arrangering før vi fikk den dit vi ville. Og mange instrumenter. Ville ha en 60-talls feeling på den. Tror det ble bra til slutt da.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Ettersom jeg allerede hadde en tittel så ble det jo til at jeg forsøkte å skrive sanger som passet til tittelen. Jeg tenkte på hva det kunne bety å være «Back in White». Jeg lagde meg et slags konsept hvor det handler om en fyr som går gjennom en slags krise, både i kjærlighet og på andre områder. En som kanskje mister seg selv litt og må starte med blanke ark, som det heter på norsk. Det kan være nødvendig og bra også. Siste låta «End of the Valley» er en slags hyllest til stedet jeg vokste opp, nemlig Støa i Trysil. Den gir en god avrunding på skiva. ‘I don’t know how to live my life yet, but I can learn.’

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Jeg skriver tekstene først og setter musikk til dem etterpå. Jeg tror ikke så veldig på inspirasjon. Jeg bare setter av tid til å skrive og gjør det, uavhengig om jeg har en idé eller føler meg inspirert. Denne plata ble skrevet under pandemien og da hadde man jo mye tid til skriverier. Etter at en tekst er ferdig setter jeg meg ved piano eller med gitar og forsøker å finne musikk som passer. Noen av tekstene på denne plata ble sendt til forskjellige medlemmer av bandet, slik at de kunne lage musikk til dem. Jeg hadde lyst på en annen innfallsvinkel enn min. Det fungerte veldig bra. Det er flere meget gode låtskrivere blant medlemmene i Collaborators.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Jeg syntes at pandemien var stusselige greier så når Bob Dylan ga ut «Rough and Rowdy Ways» i juni 2020 så ble det en plate som jeg flyktet til og hørte enormt mye på. Dette var samtidig som jeg også skrev på låtene til «Back in White». Jeg tror at kanskje det hadde noe å si for hvordan tekstene ble. Det er noe med å være litt vågal. Dylan gjør ting som andre ikke tørr å gjøre. Humor og tragedie, hånd i hånd. Når det gjelder musikken vår, så er jo den inspirert av og er en blanding av alt vi i bandet liker. Vi er mange medlemmer med bred musikksmak så det vil nesten være en uendelig lang liste. På «Instead of Coming to You» er det en referanse til «While My Guitar Gently Weeps» mot slutten av låta.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

– Bob Dylans «Rough and Rowdy Ways». Ja, jeg hører fortsatt mye på den.Daniel Norgrens «The Green Stone» og Lee Hazlewoods «A Cowboy in Sweden». 

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Etter at Jon Fosse fikk Nobels litteraturpris i fjor så tenkte jeg at jeg måtte sjekke ham ut. Er nå på min fjerde bok og liker det veldig godt. Synes at det er fantastisk at han har nådd så langt ut i verden ved å skrive på nynorsk og med en så særegen stil som han har. Det er imponerende. Anbefaler «Trilogien» som første bok om du ikke har lest ham før.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Faren min hadde mange kule Elvis-singler som vi dessverre herjet i stykker. Men jeg rakk å bli preget nok til at Elvis Presley var min første musikalske helt. Så kom det en tid med hardere rock som Black Sabbath, Deep Purple og Iron Maiden. Etter hvert ble jeg interessert i Dylan, Neil Young og Velvet Underground som igjen førte meg til Nick Cave, Tom Waits og annen alternativ rock.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Kan jeg ikke bare ramse opp medlemmene av John Peter and His Collaborators? Det er drømmebandet mitt det.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Elvis Presley var nok min barndomshelt.