Jørund Vålandsmyr & Menighten har akkurat sluppet sitt nye album, «Bakgårdsgater», et album som ble mottatt med jubel og lovord her på Popklikk. Fordi vi fremdeles spiller plata mye, syntes vi det var på sin plass med et intervju med frontfigur Jørund Vålandsmyr som i all hovedsak handler om den nye plata og noen av Vålandsmyrs inspirasjonskilder.

– Hvordan vil du  beskrive musikken på «Bakgårdsgater» sammenlignet med dine tidligere album.

– Den er mer voksen, låtene går mer tradisjonelt til verks enn mye av det jeg har gjort tidligere. Det er kanskje mindre eksperimentering, samtidig blir det vel et slags eksperiment å ikke produsere låtene for mye. Jeg følte tidlig når tekstene tok form at denne skiva måtte bli litt mer nede enn tidligere. Igjen føler jeg det er elementer fra de tre forrige her, samtidig som vi går inn i en ny gate også. Treenhetlig vise-pop-rock syns jeg er passelig enkelt å beskrive den på.

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– Da jeg ble klar på hva slags skive jeg ville lage, kom tittelen litt tilfeldig, tror jeg. Husker bare jeg hadde den med til en skrivekveld jeg og Bernard (Vigen) skulle ha. Men jeg syns den har noe tidløst over seg, mer det enn forståelig.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Låtene ble i stor grad skrevet på Sagene da Bernhard og jeg bodde et busstopp fra hverandre, men det har gått en pandemi og et giftemål fra vi begynte til vi sa oss ferdige med tekstene. Bernhard er i tillegg til medskribent også en veldig nøye korrekturleser og ikke minst kritiker på det som må bli bedre. Så selv om han er kreditert som medskribent på fire låter har han hatt en finger med på alle de andre også.

– Jeg lager noen enkle garageband-demoer hvor det var en viss idé hvor jeg tenker låta skal gå, men vi arrangerer og produserer dem sammen. Torstein kunne kanskje fått mest av æren her.

– Det føles bra å bli litt usikker hvis musikken tar en ukjent vending, i hvert fall etter et par runder. Før vi dro i studio møttes vi én kveld på lokalet for en gjennomgang, for min del var den ganske katastrofalt og jeg begynte virkelig å tvile om jeg klarte dra dette i land, ut ifra mine egne ferdigheter altså.

– Vi leide oss inn på Flerbruket fem dager i november 2023. En nedlagt skole i Aurskog Høland som Magnus Skavhaug og kona har gjort om til studio og konsertlokale. Der bodde vi, lagde mat, sov og spilte inn. Det ble stort sett lange kvelder og netter, men vi hadde mye overskudd. Det var friskt å spille inn på et sted som var helt nytt. Valkyrien dro dit ikke lenge etter oss fikk jeg med meg, Tuva og Davids vokal ble forøvrig spilt inn i Christians hjemmestudio. Jeg gleder meg til vi har nok låter så vi kan dra tilbake!

– Produksjonshemmeligheter kan sikkert suppleres av Christian Obermayer for en solidarisk pris, eller så kan jeg også anbefale å leie han inn. Vår femte beatle, eller det er litt delt femteplass mellom Christian og Bernhard.

– Hva er du mest fornøyd med på «Bakgårdsgater»?

– Menigheten, alle i bandet bidrog veldig på den kreative prosessen. Når musikken tar helt andre veier enn jeg først hadde tenkt og når det gjør at alle blir mer kreative, vet man at man spiller med de rette folka. Jørn som har vært med fra første inkarnasjon av bandet gjør som vanlig jobben utmerket og klarer å få frem detaljer i tekstene med det instrumentet han velger å legge. Han har også en god bank av effektbokser med seg, hjemmelagde og butikk-kjøpte.

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– «Hvorfor slapp du meg aldri» fikk en helt ny pels i studio. Jacob la den inn i et skifte jeg selv aldri ville turt å foreslå, noe som igjen inspirerte veldig til hvordan jeg endte opp med å spille på den selv. Den ble også litt ekstra sentimental for meg, dessverre.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Delt førsteplass på «Lengte langt av lei» og «Villsprungen». Jeg sleit med basspålegget på førstnevnte, men det gikk nogenlunde greit til slutt. «Villsprungen» ble også en veldig tungvint innspilling, lang historie men vi landa til slutt. Begge tekstene gikk også mange runder før jeg og Bernhard så oss fornøyde. De var også de låtene som var vanskeligst å få en bra miks ut av. Jeg er for så vidt minst fornøyd med vokalen min på «Villsprungen» og der var spesielt derfor jeg følte at David var en som kunne bringe det rette snerret inn i låta.

Tuva fikk noe av samme rollen på «Lengte». Det er ganske digg å lene seg tilbake i sofaen og høre to personer man er fan av gjøre jobben min – hehe?

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– De er nære, jeg har prøvd å skape en varme til personer man nødvendigvis ikke legger merke til. Kanskje de mest personlige jeg har skrevet på en mest mulig upersonlig måte. Om det kan gi en mening.

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Helt tilfeldig. Jeg prøver å notere så mye som mulig når jeg først får en ide, eller linje. Det kan være på bussen, etter at jeg har lagt meg eller midt i en samtale med kona (eh, beklager det). Men en ting som er sikkert er at da jeg har lyst og tid til å skrive er det sjeldent jeg får til noe nytt, og da pleier jeg ta frem notatblokken.

– Musikken er heller ingen vits å presse frem, melodiene pleier å komme ganske radig når jeg er i den rette formen. Har jeg nogenlunde ferdig tekst og melodi jobber jeg gjerne med å teste ut forskjellige arrangement før jeg sender de videre til de ordentlige musikerne i bandet.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Her kan jeg bare snakke for meg selv. Men jeg bør nevne Jens Gunderssen, Sagene ring og Vasas flora och fauna.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

– «Jeg vil hjem til menneskene» av Susanna Wallumrød. Grep tak i meg på nytt etter vinyl og demoutgivelsen. Musikken veves nydelig inntil Gunvor Hofmos dikt.

-«Alt er annerledes» av Villskudd. Norsk rocks fortid og fremtid! Hørte skiva første gang rett etter en nattvakt mens jeg gikk gjennom Grønland. Fin måte å møte en ny dag på, eventuelt slutten av natta.

-Lars Moen «WD-40 for rustne hjerter». Lars sendte meg en melding om å sjekke ut plata hans, hørte den på vei til nattvakt. Nettene blir aldri det samme igjen. Lars skal forøvrig være support 27. september når vi spiller på Blå/Himmel.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Å få tilgang til deler av arkivet til Raymond Mosken og lete etter bilder til skiva var ganske inspirerende. Jeg har merka meg noen stykker som jeg tenker vil passe på en senere skive. Det blir nok en historie eller to ut i fra et par bilder jeg har lagt huskelapp ved.

– «Konduktøren» fra 1949. Fant endelig en restaurert utgave på nett. Den er alltid artig å titte innom, for ikke si lærerik. Kanskje kan man knabbe en frase eller to også.

-«The Winged Victory of Samothrace». Ble ganske satt ut første gang jeg så den i Louvre. Enda mer kanskje da den plutselig dukket opp i Djurgården i Stockholm også. Den er mektig, noe A.I. aldri kunne skapt for eksempel.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Altfor mye piggtrådmusikk. Men etterhvert som nittitallet visket seg selv ut oppdaget jeg Bowie, så kom country noen år senere og da var det liksom ingen indre regler. Jeg var frigjort fra min indre musikalske jantelov, stort sett.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Pete Best på trommer, Ringo Starr som låtskriver, George Harrison på triangel, Paul Mcartney på siter, John Lennon og Yoko Ono som produsent. Bare fantasien ville satt grenser for hva slags musikk vi kunne skapt. Jeg ville stort sett kommet for sent til alle øvinger, helt til jeg fikk fyken, men tjent meg søkkrik da jeg solgte historien til Hello Magazine. Så kunne jeg sikkert lent meg tilbake og levd i kreativ tørke resten av livet, med et skjevt smil rundt øynene.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Barndomsheltene var nok like deler Morten Harket og Åge Aleksandersen. Av «barndomskivene» deres vil jeg plukke ut «Scoundrel Days» og «Eldorado» som to favoritter jeg fortsatt spiller innimellom. Ble vel født musikknerd, nerd i hvert fall. Heldigvis ble det musikk.