En av de mest interessante stemmene i norsk alternativ (vise)pop akkurat nå er utvilsomt Kåre Indrehus. Popklikk har snakket med Indrehus om hans rykende ferske album «Vekkerklokkeangst», inspirasjonskilder og musikk han har hørt mye på det siste året.

Hvordan vil du beskrive musikken på «Vekkerklokkeangst» sammenlignet med tidligere utgivelser?

Musikken på «Vekkerklokkeangst» vil nok av mange beskrives som minimalistisk og alternativ vise-pop, men jeg personlig liker heller å tenke på den som en slags tonesatt fortellerkunst. Sammenlignet med mine tidligere utgivelser har jeg nå blitt tryggere i bruken av elektroniske elementer, samtidig som jeg har oppdaget noen nye måter å formidle observasjonene mine på.

Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

Plate-tittelen er hentet fra et av sporene på albumet, og jeg landet på denne fordi jeg følte at låta skilte seg ut på en spennende måte. Jeg er glad i ord og titler som har litt schwung og som kan romme mye.

Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

Prosessen med å skrive sanger, bearbeide observasjoner og samle tankene, startet nok ganske raskt etter utgivelsen av mitt forrige album («Øyeblikka», utgitt i september 2023), og en av de tingene jeg husker best fra disse ukene og månedene med skriving er at dette var en tid med mye uro i verden. Krigen i Ukraina hadde allerede pågått en stund og i tillegg blusset konflikten i Gaza for alvor opp. Jeg skriver ikke politiske sanger, men inntrykkene påvirket meg og resulterte i at flere av sangene fikk en alvorlig og mer ettertenksom stemning. 

I fjor sommer oppgraderte vi studioet vi har her hjemme på Nøtterøy, og dette gjorde prosessen med innspilling og produksjon vesentlig bedre og mer komfortabel enn tidligere. Jeg som artist har egentlig alltid trivdes best med å fremføre sangene live, men i studio denne gangen har jeg nok lykkes bedre med å lure live-versjonen av meg selv inn i innspillingene. En annen ting jeg likte godt og som jeg synes ble vellykket, var det å ha med dyktige Ruben Magnus og Kristian Kaupang inn i studio. Bidragene deres tilfører albumet både egenart og variasjon.

Hva er du mest fornøyd med på «Vekkerklokeangst»?

Jeg er veldig fornøyd med den helheten og variasjonen som finnes i musikken, tekstene og produksjonen. Jeg kjenner meg både tryggere og mer utforskende i min egen stemmebruk, og synes albumet har en god balanse.

Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

Jeg er godt fornøyd med alle disse låtene, men om jeg skal velge et par går jeg for «Vekkerklokkeangst» og «Lån meg en bil». Disse sangene kan ses på som ytterpunkter på utgivelsen, og der den førstnevnte er mørk, alternativ og synth-basert, er den andre mer tradisjonell, akustisk og nostalgisk i uttrykket. Hamster-hjulet spinner utrettelig rundt, men det gjør ofte følelsen av hjemlengsel også. Slike følelser setter seg i kroppen og i hodet, og heldigvis får jeg benyttet sangene som utløp for dette .

Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

I selve skriveprosessen var det heldigvis ikke så mye motstand å spore i noen av låtene, men når jeg satte i gang med innspillingene møtte jeg på en god del utfordringer med låta «La treet stå». Siden jeg synes teksten var interessant, hadde jeg et ønske om at sangen skulle utmerke seg på albumet, men hvordan låta skulle arrangeres og bygges opp var på ingen måte opplagt og dette skapte mye frustrasjon. Heldigvis, etter lange dager med mye prøving og feiling, kom det nåværende synth-arrangement til meg, og med det falt brikkene på plass og låta ble til det den er i dag.

Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

Tekstene er i stor grad personlige, men bør allikevel ikke alltid tolkes som dette. Av og til er jeg tilstede i sangene som meg selv, andre ganger som en observatør. Målet er som regel nesten uansett det samme, og det er å kunne si noe om det å være menneske. Poengene er ofte opplagte og lette å kjenne seg igjen i, og det er vel heller i ordvalgene, bildebruken og selve formidlingen at tekstene blir verdifulle og troverdige.

Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

Jeg er en som skriver mye og ofte, men som egentlig aldri setter meg ned med en agenda for å skrive. Ideene kan like gjerne komme til meg når jeg går en tur med hunden som når jeg grubler meg i hjel over verdensøkonomien. Av og til dukker det opp noe når jeg sitter ved pianoet, eller med gitaren i fanget, andre ganger når jeg lager middag eller hører på musikk. En ting som jeg ofte opplever er at når en idé først kommer, så tar det ikke lang tid før en låt er ferdig eller i så fall godt på vei.

Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

Jeg har ingen kontrete kilder som jeg tenker kan ha gitt direkte inspirasjon, og det er nok heller helheten av mine inntrykk, altså alt fra mennesker og hverdager til sanger, filmer og serier, som er inspirasjonen.

Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

Daniel4evers «Daniel4ever», Jørund Vålandsmyr & Menighetens «Bakgårdsgater», og Marie Løvås’ «Alle mine svar blei om til såpebobleregn». Jeg velger meg tre album som jeg har hørt mye på og som er ganske så ulike. Daniel4ever er tonesatt svensk hverdagsrealisme poesi med tunge beats og kreative vendinger, Jørund Vålandsmyr synger rocka og godt om andres liv, og sunnmørske Marie Løvås leker lett og fint med tekst og melodi på et av fjorårets beste album.

Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

Charles Bukowski «Ham on Rye». Jeg velger meg en bok jeg leste for 20 år siden, da jeg var ung student i Oslo. Jeg hadde på denne tiden begynt så smått å skrive på egne tekster og sanger, og denne boken var virkelig inspirerende. Mørk og morsom, ærlig og naken.

Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

En sprø tanke, men hva med Lou Reed, David Byrne (Talking Heads), Conor Oberst (Bright Eyes), og Kim Wild? Trolig et valg som ville ha medført en god del krangling og et havarert musikalsk prosjekt, men jeg lar tvilen komme oss til gode og drømmer om de banebrytende låter med absurde tekster som vi skal til å skape.

Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen(e) til det? 

Min mor og min far, som på hver sin unike måte har formet min reise gjennom dette livet.