Lady Friends andre album, «5 O’Clock Man», er endelig her, en plata som er minst like god som forgjengeren, og der musikken fremdeles befinner seg i et musikalsk landskap inspirert av artister som lagde musikk innenfor det vi i dag klassifiserer som soft-pop og yacht-rock.

Men, selv om Lady Friend tillater seg å skue bakover på på sin musikalske ferd, og sånn sett kan oppleves som en smule nostalgiske, makter de samtidig å sette et frisk musikals stempel på musikken de lager. Noe som medfører at bandet, med stort hell, klarer å fremkalle et genuint og særegent musikalsk univers som bare er deres.

Popklikk har pratet med bandets ledestjerne, Anne Mette Hårdnes, om den nye plata, inspirasjonskilder og nyere musikk hun setter pris på.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «5 O’Clock Man» sammenlignet med dine tidligere album. 

– Jeg tenker det er en tydelig rød tråd mellom de to albumene, hvor låtene tar utgangspunkt i pianoet, men hvor det er plass til at både rytmeseksjon og gitarister kan få utfolde seg. Vi er, som på forrige album, opptatt av vokalen. Og harmoniene spiller også en veldig viktig rolle. Vi liker selv å beskrive musikken som soft rock, og jeg synes vel det er et passende begrep.

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– Jeg synes titler er veldig vanskelig, men akkurat tittelen på låta «5 O’Clock Man» ble ferdig før selve låta. Jeg er gift med Christer (trommisen i bandet), og han er et A-menneske av rang, noe jeg aldri slutter å fascinere meg over. Jeg er nærmest komatøs på de tidspunktene han står opp, og har vel høylytt påpekt flere ganger at jeg synes folk som står opp så tidlig, høyst frivillig, må være gale. Mats (bassist i bandet, og Christers bror) sendte meg derfor en melding en dag og sa at jeg burde skrive en låt om Christer som heter «5 O’ClockMan». Som sagt, så gjort. 

– Siden «5 O’Clock Man», iallfall i mine øyne, er ganske catchy, samtidig som det kan få folk til å gruble litt på hva det faktisk betyr, syntes jeg det var gøy å kalle også hele albumet for nettopp det. 

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata

– Innspilling og produksjon av dette albumet har vært litt oppstykket, og også skjedd flere ulike steder både i inn- og utland. Jeg har først skrevet musikken/grunnstammen til låtene på pianoet, tatt med disse til resten av bandet i studio, hvor vi har spilt inn piano, trommer, bass og noen ganger litt gitar, uten at resten av bandet har fått noen hint om hvordan vokalen skal være. Dette har blitt spilt inn i Subsonic Society med Anders Møller som tekniker. 

– Deretter har jeg tatt med meg dette til Henning Solvang i Dalbane studio, som sammen med Christer, har hjulpet meg med å legge leadvokal. Etter at leadvokal er lagt har vi dratt tilbake til Anders Møller, hvor vi har lagt på gitarer, kor og perkusjon, før vi har sendt det hele til USA til John Agnello, som har mikset skiva. Så en del kokker har det blitt, men jeg er utrolig fornøyd med alle samarbeidspartnerne og deres bidrag. De er håndplukket for en grunn, og de har levert! 

– Hva er du mest fornøyd med på «5 O’Clock Man»?

– Jeg er veldig fornøyd med soundet på albumet. Noen sa til meg at de syntes det hele høres ut som det både er fra 70-tallet, samtidig som det låter nytt og fresht. Sånt blir jeg skikkelig glad for! 

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med. Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Det er faktisk samme låt jeg er spesielt fornøyd med, som ga meg mest motstand, og det er låta «This Time It’s For Real». Første gang jeg tok den med til bandet besto den bare av én del, og den delen hadde en litt annen oppbygging enn i dag, med et annet refreng. Vi spilte inn trommer, bass og piano som vi alltid pleier, men når jeg kom hjem og hørte på opptaket var det noe som ikke stemte. Etter en stund innså jeg at det var låtskrivingen som rett og slett ikke holdt helt mål (Christer og Mats holder alltid mål, så det var åpenbart at det var min skyld!). 

– Jeg satte meg ned ved pianoet igjen, vraka halve låta, og startet på nytt. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men ganske kjapt skjønte jeg at låta måtte bestå av flere deler med litt ulik karakter. Del 1 har noen elementer fra den opprinnelige låta, mens jeg for del 2 og 3 fikk en visjon om et slags støyparti og et hardrock-parti. Jeg dro tilbake til studio og spilte inn pianoet på nytt uten at bandet nærmest hadde fått vite at jeg hadde kassert opprinnelig innspilling. Heldigvis ble de glade for endringene, og de synger og spiller så sjukt bra på denne låta (også). 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Jeg liker å skrive om noe ekte, noe som har skjedd, noe jeg grubler på, eller filosofering over livet, men er ikke alltid opptatt av å være så selvhøytidelig. Kontrastene blir relativt store da, fra en bytur i «Wet Your Beak» til savn over døde venner i «My Friend».  

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Jeg setter meg alltid ned ved pianoet først og bare improviserer. Plutselig dukker det opp en chord jeg liker, en liten linje jeg synes er vakker, eller et riff jeg synes er kult. Jeg tar da utgangspunkt i denne lille ideen, og prøver meg frem i arbeidet videre med å skrive hele låta. Deretter lager jeg tekst og melodi. Noen ganger kommer det veldig raskt, mens andre ganger kan jeg gå og gruble på det i ukesvis. Hender at det dukker opp melodi-ideer mens jeg går til jobb, da synger jeg dem inn på telefonen min mens jeg går (og ser sannsynligvis helt gal ut). 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? «5 O’ClockMan» henter mye inspirasjon fra musikk som dukket opp på den amerikanske vestkysten på 70-tallet. Har du noen musikalske favoritter fra denne perioden, og har noen av dem vært en inspirasjonskilde for plata?

– Ja, mange! Carole King, David Crosby, Joni Michell, Dennis Wilson, Neil Young og en hel haug med andre. 

– Hva er bakgrunnen for bandnavnet/artistnavnet?

– Lady Friend er en låt David Crosby skrev for The Byrds, så bandnavnet er rett og slett en homage til han. Jeg elsker David Crosby! 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året (gjerne med begrunnelse)

– Jeg driver jo også et lite plateselskap, Mother Likes It Records, så det jeg hører kanskje mest på er artistene jeg gir ut. Vilde Bye ga ut sitt debutalbum, «Colder», i år, og det har jeg naturlig nok nærmest hørt i hjel. Jeg er utrolig heldig som har fått æren av å gi ut dette!

– Louien er en artist jeg har fulgt med på i flere år, og synes hennes tredje album, «Every Dream I Ever Had», som kom i februar, er helt nydelig. For en låtskriver og vokalist! 

– Jeg hører også alltid på flere av mine gamle helter, og David Crosby sitt album «Lighthouse» er et album jeg tar frem med jevne mellomrom. 

– Og for å slenge på et fjerde siden det er oktober: ingen høst uten Talk Talk og «Spirit of Eden». 

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i så fall: hvorfor?

– Jeg elsker både kunst, bøker og film, men har ikke like mye tid til det som jeg skulle ønske. Men setter skikkelig pris på å sette meg ned med en god bok, og da går det gjerne enten i noe lettlest krim som Bosch-serien til Michael Connelly, eller noen klassikere som «Anna Karenina» eller «Stolthet og fordom». 

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Det første bandet jeg ble veldig glad i var faktisk Bon Jovi. På ungdomsskolen ble jeg opptatt av britpop, og Oasis var bandet jeg definitivt hørte mest på i flere år. Men jeg var også en skikkelig pianonerd, og hørte mye på klassisk musikk. Chopin var min store helt! 

– Da forflytter vi oss i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Det kan ikke bli andre enn Crosby, Stills & Nash. Skulle ønske jeg kunne vært vitne til låtskriverprosessen der.