Når Lundevalls nye album, «Smertestillende 7. stk» ebber ut etter eksakt 25 minutter er det klin umulig ikke å bli mektig imponert over jans evne til å lage ekstremt melodiøse og avhengighetsskapende låter. Noen ganger med fullt trøkk, andre ganger i lunere musikalsk farvann. Som på debuten går tankene rett som det er til artister som Big Star, Elliott Smith, Teenage Fanclub og deLillos, og sjangre som pop, powerpop og indie (en mystisk og ubestemmelig sjanger som har skapt mye hodebry for mange av oss).

Popklikk har snakket med Lars Lundevall om den nye plata, inspirasjonskilder, Donald Duck og Fantomet.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Smertestillende 7. stk » sammenlignet med andre album du har bidratt på? 

– Den er kanskje mer variert enn før, og tør å være litt mere rolig og ettertenksom innimellom! Jeg har alltid vært redd for at ting skal bli litt for nakent og avslørende i musikken min, og har heller valgt å prøve og gjemme meg bak høye gitarer og trommer. Og så er den jo absolutt preget av produksjonen til Sjur Lyseid, han er virkelig en mann alle burde fått oppleve å jobbe med, både teknisk og kreativt skjer det mye som ikke ellers ville skjedd!

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– Det begynte egentlig med coveret, jeg hadde lyst til å fortsette ideen fra forrige EP med en parodi på enkel, ikonisk produktdesign, og falt for Paracet-pakka! Tenkte på titler som «Lykkepiller», «Musikkpastiller» og så videre, men ettersom låtene begynte å bli ferdige tenkte jeg at de kanskje rett og slett kunne få være «Smertestillende?» og så 7 stk. siden forrige utgivelse hadde 5 stk.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– I forkant hadde jeg spilt sangene alene for Sjur på kassegitar og fått brutalt ærlige tilbakemeldinger på blant annet tekster. Så vi gjorde endel justeringer og endringer, særlig på tekstene, og lagde ferdige råversjoner. Plata ble spilt inn på våren i 2023, med Eirik Kirkemyr på trommer og Håkon Sollid på bass til å begynne med, samme band som på forrige plate. Vi spilte alt inn live med trommer og gitar, og endte opp med å legge på endel bass etterpå fordi Håkon ikke hadde anledning til å bli med på hele plata. 

– Sjur spilte også gitar på alle låtene, veldig deilig å få en annen sound i tillegg til mine gitarer, er jo ofte rimelig lei av mitt eget gitarspill og ideer, haha! Opprinnelig var det bare fem sanger, men det ble ymtet frampå fra noen at det hadde vært kult med et litt lengre album, så da klarte jeg å hoste opp «Oss og vi» og «Støy». De to spilte Sjur og jeg inn alene, «Støy» med trommemaskin og «Oss og vi» som en akustisk låt, veldig inspirert av Elliott Smith.

– Hva er du mest fornøyd med på «Smertestillende 7. stk»?

– Jeg er mest av alt fornøyd med låtene, hadde ikke helt troen på at jeg skulle klare å komme opp med nok bra ideer til et album og var redd for at det skulle bli litt middels! Men variasjonen og låtkvaliteten er overraskende bra i mine ører, haha…

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Tror nesten jeg må si «Oss og vi» – den ble skrevet etter at vi egentlig trodde vi var ferdige med plata, og den kom nesten helt ferdig formet på fem minutter. Teksten handler om noe veldig personlig som skjedde på den tiden, og jeg får fortsatt gåsehud av å høre den. Veldig glad vi bestemte oss for å spille inn litt mer musikk for å gjøre det til et album istedenfor en EP, så den fikk bli med!

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Haha, føles nesten litt kjipt å si det, men det var egentlig ganske lett å spille inn alle låtene, men om jeg skal trekke fram en litt vanskelig prosess var det nok «Fri fra meg» som krevde litt ekstra innsats! For det første ble det mye fram og tilbake med teksten, jeg hadde ikke helt funnet ut hva den handlet om selv om jeg hadde skrevet mesteparten ferdig. I tillegg hadde jeg plutselig fått det for meg at jeg ville ha en lang instrumentaldel som avslutning på låta, og kom i studio med en akkordrekke som var helt umulig å lære seg for de andre. Det ble noen timer med knoting og misforståelser før den ble ferdig kan du si!

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Hmmm… det er jo ikke så lett å skulle si noe klokt om sånt, men for å være ærlig hadde jeg tenkt at tekstene skulle være lette og ikke så «viktige»,  «Tjuesju» er jo for eksempel bare tenkt som en litt humoristisk tankerekke om den såkalte 27-klubben, og at personen i teksten egentlig hadde en drøm om å dø ung og vakker, en typisk tekst jeg synes er morsom. Men så dukker det jo opp litt mere alvor både her og der, og faktisk også i den teksten. Så om jeg skal si noe, er det vel egentlig at det å skrive lette og morsomme tekster er overraskende vanskelig, og jeg tror nok det har endel med alder å gjøre, selv om det tar litt tid å innse at man faktisk har blitt skikkelig voksen etterhvert.

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Som regel sitter jeg bare og spiller gitar helt uten å tenke på noe som helst, og så dukker det etterhvert opp en eller annen rekke med akkorder som jeg begynner å nynne til – hvis jeg er heldig! Det skjer som regel på et eller annet tidspunkt hvor jeg egentlig skal noe annet, for eksempel når jeg skal legge meg og bare plukker opp gitaren for å utsette tannpussen et par minutter! Tekster kommer til slutt, men jeg har stort sett en haug med mer eller mindre dårlige tekstlinjer eller vers i notat-appen på telefonen som jeg kan se på for å prøve og bli inspirert! Noen ganger skriver jeg ut fra en konkret idé,  «Sang 1 stk.» for eksempel skulle handle om følelsen man hadde den første tiden etter at man begynte å spille i band i en råtten kjeller.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

-Tja… det er jo mange som jeg lar meg inspirere av, og gjerne også stjeler fra! Elliott Smith har vært en favoritt i en evighet, og innspillingen av for eksempel «Oss og vi» er basert veldig på en kassegitar-sound lånt fra han. Ellers hadde vi en The Jesus and Mary Chain møter Big Stars «Third» grunntanke på «Støy»-låta, veldig kult å la seg inspirere av andres musikk, det ender jo uansett ikke opp med å høres ut som noen slags kopi uansett!

– Popklikk elsker låta «Svänsk indie». Hva var inspirasjonen til akkurat den låta, og hvilke svenske band har du litt ekstra hardt? 

-Den låta var en gammel demo jeg hadde, kanskje helt fra cirka år 2000, med engelsk tekst, som het «Swedish indie!». Teksten prøvde vel å beskrive følelsen av å være ung og flykte inn i musikk man elsket, sammen med noen som hadde det på samme måten, og virkelig føle en intens tilhørighet der. Og jeg brukte store deler av 90-tallet med å høre på POPSICLE, et av tidenes beste svenske indieband, så det var nok bakgrunnen for tittelen. 

-Det morsomste med låta nå er at Sjur foreslo at vi skulle få en svensk indie-artist til å skrive en norsk tekst til låta, som en fri tolkning av min (egentlig ganske så dårlige!) original-idé! En venn av Sjur som heter Jonas Jonsson ruslet rundt i Stockholm med låta på headset, og skrev en knallbra norsk tekst, skandinavisk teamwork på sitt beste rett og slett. Han har et veldig kult band som heter Bedroom eyes, anbefaler å sjekke dem ut!

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

– Brenns «Duster til himmelriket», helt klart den kuleste norskspråklige rocken jeg har hørt på lenge! Og flere av låtene på den er virkelig noen av de beste jeg har hørt, et dritbra liveband er de også. The Nationals «First Two Pages of Frankenstein», fikk dilla på den i fjor, først og fremst på grunn av noen tekster som traff meg og ting som skjedde i livet mitt spesielt godt! Men den har limt seg fast i hodet og er fortsatt en av de fineste skivene jeg har hørt fra nyere tid. Var på konsert med dem i Tyskland i sommer, de er jo overraskende morsomme og utadvendte live i forhold til den litt trøtte utstrålingen de har på plate – anbefaler å se dem om man kan!

-Oasis’ Definitely Maybe», begynte å høre på denne igjen sammen med kjæresten min og ble helt nyforelsket i musikken. Oasis har jo på en måte gått litt i glemmeboka etter altfor mange kjedelige album og låter, men denne låter virkelig mye fetere enn jeg husker… og for noen låter da, «Live Forever», herregud!

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Har et maleri på veggen hjemme av Donald som har gjemt seg for nevøene sine, det laget faren min da jeg var bitte liten og det hang i stua vår i hele oppveksten min. Hver dag blir jeg i godt humør av å se på det, og det kommer til å følge meg resten av livet!

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

-Det gikk mye i engelsk postpunk og new wave på ungdomsskolen, The Cure, Echo & The Bunnymen, og ikke minst Joy Division! I tillegg en del 60-talls som Velvet Underground. Syd Barret/Pink Floyd, hadde en periode med høy psykedelia-interesse.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Oi, det er litt av et spørsmål! Tror jeg kunne tenkt meg å ha et passelig småsært, halvpsykedelisk prosjekt med Brian Jones på alle mulige instrumenter, Alex Chilton på vokal og gitar, Lemmy på bass og Michael Clarke fra The Byrds på trommer. Tror det kunne lått rimelig bra selv om det hadde vært et helvete å jobbe sammen med noen av de, etter sigende, kjipeste og mest krevende folka som har levd, haha!

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Nei, det kan jeg ikke si at jeg hadde… det nærmeste må nok være Fantomet, var gigantisk fan da jeg gikk på barneskolen! Trodde nesten at hodeskallegrotten og landet Bengal fantes på ordentlig, haha…