Pedro Carmona-Alvarez aka Moonpedro & The Sinking Ship, har i løpet av litt over ett år sluppet to glimrende album, «KIN» og «HOUSEKEEPING, sistnevte sluppet for et par uker siden. Popklikkk har snakket med Carmona-Alvarez om musikken han lager og hva som inspirer ham.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «HOUSEKEEPING» sammenlignet med dine tidligere album?

– Jeg har alltid tenkt på musikken min som pop-rock, eller kanskje som gammal-indie; ganske harmonisk streit, men forhåpentligvis med gode og gøye arrangementer og påfunn og tekster. Det er ikke komplisert musikk, men jeg prøver å gi den mange lag, å legge på mange ting og forsøke å ha plass til mye greier. Jeg er ikke akkurat minimalist, men jeg jobber med saken. Jeg drømmer om å lage noe veldig enkelt og bart en dag. Vi får se.

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– Tittelen er lånt fra Marilynne Robinsons debutroman, som er nydelig. Jeg lager og spiller inn musikk hele tiden, og det har jeg gjort i ganske mange år etterhvert, dermed blir det jo en del sanger som sirkulerer, som jeg liksom ikke blir ferdig med, uansett hvor gamle de er. Det er et slags tegn, det, tenker jeg. For noen år siden fant jeg ut at det var greit å fullføre noe også, og ikke bare sitte å skru på skarptrommelyder tiår inn og tiår ut. Både denne platen og den forrige – KIN – er en del av denne ryddeprosessen. Kvitte meg med litt skit, rett og slett, slippe å tenke på det mer.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Den er spilt inn litt her og der, men mest i LAX, studioet jeg har med noen kompiser i Bergen. I tillegg har jeg gjort en del hjemme, der jeg også har et ganske kult studio etterhvert, hvor jeg kan gjøre det meste. Etter KIN-utgivelsen i fjor, fikk jeg lyst til å gi ut noen ep-er, siden plata fikk god mottagelse og folk likte den. Vi spilte til og med noen konserter. Tre ep-er ble det, og låtene på HOUSEKEEPING er fra disse. Prosessen min er alltid den samme; jeg skrur og mikser og legger på og fjerner ting veldig lenge, og etter hvert ser jeg hvilke låter som har kommet lengst, hvilke som kan passe sammen, etc. Det finnes liksom ingen masterplan. Bare små planer, ett skritt av gangen. Men det er veldig tilfredsstillende å samle sanger, gi platen navn, lage omslag. Sånt holdt jeg på da jeg var unge og, drømte om å gjøre det jeg gjør nå. Jeg har ikke utviklet meg noe særlig, for å si det sånn.

– Hva er du mest fornøyd med på «HOUSEKEEPING»?

– Jeg er mest fornøyd med at den finnes. Warts and all. At de låtene jeg en gang satt og lagde på en gitar eller et piano har fått en form, at de (i alle fall i mine ørere) virker, det merker jeg godt, når de gjør det og når de ikke gjør det. Jeg har hundre låter som ikke virker. Ennå. Og så er jeg fornøyd med at jeg er helt uavhengig av andre, det være seg produsenter eller nosy plateselskapsfolk. Jeg lager platene mine fra bånn av, sånn som man bør lage mat. Men jeg er ikke så opptatt av å bedømme mine egne ting, det tror jeg ikke er veldig sunt, om man skal gå rundt og sette karakterer på ting. Jeg tror på Verket, på at musikken min og bøkene mine er én stor pytt, og at det finnes forbindelseslinjer mellom alt jeg lager, en myldrete logikk og estetikk. Jeg liker sånne kunstnerskap sjøl. Dylan. The Fall. Guided By Voices.  

– Plukk ut én låt fra plata som duer spesielt fornøyd med.

– The Knowing Wink er en av de nyeste låtene, og til og med jeg liker den, for å parafrasere kubaneren Silvio Rodriguez. Av og til får jeg til å skrive sånne lange, sirkulære låter – de gå bare rundt og rundt, som gamle ballader, altså de skikkelige gamle balladene, de som aldri tar slutt. Jeg skrev den mens jeg satt og så på en dokumentarfilm og New Romantics-scenen i England på 80-tallet, og laget en ganske rudimentær demo som jeg bare hadde tenkt å bruke for å sende til noen venner og deretter spille den inn med dem. Men det låt ikke særlig bra, og jeg gikk tilbake til demoen, la på bass og trommer og gitarer og piano, før venn og kollega Julie Stokkendal ramla ned i studio og sang på den, samme dagen som hun sang på Anna In Church og The Sea, fra KIN. Hun løfter låten veldig synes jeg.

– Hvilken av låtene på skiva ga dere mest motstand?

– After Frances Left var en av låtene jeg ga ut på den første av de tre ep-ene, men jeg var ikke fornøyd med miksen og gjorde den om igjen til platen. Jeg mikset den på et analogt bord, og den versjonen som er med, er den 23. miksen. Det skulle man ikke tro, all den tid innspillingen er ganske trashy, men besettelse er besettelse, og om en vokal eller en klang eller en frekvens ikke er på plass, må man gjøre det om igjen og om igjen og om igjen. Det er bare jeg som hører forskjellene her, jeg er klar over det. But I have feelings too!, som hvalen skriker når den blir jakta på.  

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Jeg er opptatt av tid og hukommelse og gjentagelser og avstander. Jeg liker ord som tåkete, matt, labyrintisk, myldrete. I den grad jeg vet hva tekstene mine handler om, så tipper jeg de kretser om sånne ting. Og så liker jeg, av og til, å skrive tekster som om det var historier, fortellinger. Salinas er en sånn låt. Frances.

– Hvordan jobber du med låtene og når og hvordan dukker de opp?

– De dukker opp her og der. De dårligste må man hale og dra i, gjøre demoer på telefonen, la dem ligge, vente på dem, behandle dem som små prinser og prinsesser, for siden å gi dem uendelige mange timer med oppmerksomhet og dedikasjon før de – om man er heldig – blir bra. Oftest blir de helt ok. De gode, derimot, de kommer lett, som en sommerbris, umerkelig, nesten. Det skjer ikke veldig ofte, men det skjer. Wink er en sånn. Birthday ble skrevet på en sånn energi, for mange år siden. House of Spirits. Death Of A Dog fra Let´s Pig-plata. Gaver, rett og slett, fra solsystemet.  

-Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Jeg liker det Jeff Tweedy gjør med Wilco og bandet med sønnene. Ikke nødvendigvis musikalsk hele tiden, men det er et eller annet med holdningen, det konstante arbeidet, utgivelsestempoet. Jeg tar musikken min og arbeidet med den dønn seriøst, men det er og viktig å huske på at kunsten ikke er katedral der man må være ærbødig og forsiktig. En annen fyr jeg liker er han fra Tame Impala. Jeg er ikke spesielt glad i musikken hans, enda mindre i stemmen, MEN jeg liker at han gjør mye sjøl. Adam Granduciel fra War On Drugs også. Mitt svar er: Studiorotter.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Portishead – Third

Denne har jeg hørt på siden den kom ut. Deres beste, i mine øyne. Jeg elsker at de er vågale og skranglete og sonisk søkende; hør bare på hvor radikale trommemaskinene på Machine Gun er, hvor skjør Deep Water er, med mandolinen og de fantastiske koringene. Og Beth Gibbons er jo monumental. Den nye platen hennes er også veldig god. Og den hun gjorde med Rustin Man. Og det hun gjør med Goreckys 3. symfoni. Herlighet!

– Jaqueline Du Pre – Dvorak og Elgars cellokonserter

Jeg oppdaget den engelske cellisten da jeg så en dokumentar om Abbey Road, studioet der bl.a. The Beatles spilte inn platene sine. Hun hadde en kjempekort karriere. Hun debuterte som 16-åring og ga seg som 27-åring, etter å ha fått multippel sklerose. I de 12 årene hun holdt på, ble hun av mange regnet for å være den ypperste britiskfødte utøveren på mange generasjoner. Cellokonsertene hun gjør med London Symphony Orchestra er rett og slett så vakre at man bare må takke noen etter å ha hørt dem.

– Lankum – False Lankum  

Er det folk? Er det Indie? Er det dronemusikk? Who gives a shit. Disse irske folkene er noe av det feteste og friskeste jeg har hørt de siste årene; lange dronete støyende sanger – egenkomponerte og variasjoner over irske trad. låter –  og improvisasjoner. Det er voldsomt, store følelser, mye patos, men av den intelligente sorten. Musikken er sorgfull uten å være sippete eller sentimental. Alvorlig uten å være selvhøytidelig. Brei og svær uten å være verken harry eller dum. Hurra, sier nå jeg.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Maleri: Goyas svarte malerier, de 14 bildene som han malte mellom 1819 og 1923. Forvrengte, skrekkelige og deformerte avbildninger av hva da? En hund som synker. Saturn som fortærer sin sønn. Skjebnegudinnene. Heksesabbaten. De er fenomenale.

– Film: Jeg sier som Lemmy, da han ble spurt om hvorfor han foretrakk bøker fremfor filmer: A film is someone elses vision, isn´t it?

– Bok: Jeg er så gammal nå, at jeg lett svarer Bibelen. Og de Homeriske eposene, Iliaden og Odysseen. Mat som vare i årtusener.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Min linje går fra den røde Beatlesplata (62-66) og videre til Duran Duran, a-ha, Springsteen, ABBA, Big Music-band som U2, The Waterboys, The Alarm, Big Country. The Smiths. Imperiet. The Church. Cocteau Twins. Kate Bush. Senere Pixies, Sonic Youth, Pavement, Velvet Underground, Dinosaur Jr., Tom Waits. Dylan, selvsagt. Leonard Cohen. Ungdommen var fantastisk.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Mitt drømmeband? Maureen Tucker fra VU på trommer. Simon Gallup fra The Cure på bass. Kevin Shields på gitar. Og Nico på vokal. Musikken? To-akkords droner, høyt og lenge.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Kan ikke huske å ha hatt mange helter. Men Beatles var veldig viktige, banden, gjengen (helt til de ikke var det), og også Springsteens E-Street Band. Men jeg svarer Bob Dylan. Helt fra jeg hørte ham første gangen, og skjønte ham (i den grad det er mulig) har han vært en ledestjerne; uærbødigheten, det egenrådige, stjelingen, stilen, holdningen. Hva han tillater seg å gjøre med sangene sine, hvordan han stadig strekker dem ut og drar i dem og slåss med dem, nesten, på scenen. Jeg pleier å si at jeg heldig som har fått leve samtidig med Dylan. Og Cohen. Og Messi.