Sondre Lerche (heretter Sondre) kommer gående i kjapt tempo i retning restauranten hvor vi skal møtes. På ryggen bærer han en så stor gitar-innretning, at jeg et øyeblikk er redd for at han skal velte. Men, nei da, Sondre bare gunner på i sin jakt etter en fyr han aldri har møtt før, altså meg, og i det hans lett intense blikk skanner meg rekker jeg lynraskt opp hånda. Og vips, så er vi forent for første gang, og etter utveksling av både håndtrykk og vennlige smil, sitter vi noen få sekunder senere og titter på hverandre fra hver vår side av et bord.

Det viser seg kjapt at både Sondre og jeg er pratmakere i verdensklasse, så samtalen skyter umiddelbart fart. Siden vi befinner oss på en italiensk restaurant, benytter jeg umiddelbart anledningen til litt small talk om Sondres fascinasjon for vin. Noe Sondre, som lager og produserer sin egen vin, mer enn gjerne snakker om. En munter liten samtale som i all hovedsak handlet om dype roséviner som kan drikkes hele året, oransjevin med litt skallkontakt og salte hvitviner.

Etter at vin-snakket er lagt bak oss fortsetter Sondre, som snart har vært artist i 25 år,  samtalen med å opplyse om at han nylig har vært på turné, og at turen til en konsert i London for kort tid siden ble en smule mer utfordrende enn forventet.

– Da jeg våknet den morgenen skjønte jeg hvor det bar. Forkjølelse, ingenting alvorlig, men nok til at jeg tenkte: «Faen, jeg ønsker at jeg ikke skulle reise og spille nå», forteller Sondre mens vi studerer menyen. – For du går bare og gruer deg til alt. Jeg skulle spille med en strykekvartett som jeg aldri har møtt før, og så har du bare to-tre timer før konserten på å øve gjennom alt.

En uttalelse som pirrer nysgjerrigheten min såpass at jeg titter opp på Sondre som forsiktig drar hendene gjennom det mørkeblonde og litt viltre håret.

– Og så ble det jævlig bra, fortsetter Sondre energisk. – Konserten var i St Pancras Church, et nydelig rom, og strykekvartetten var så sinnssykt god. Jeg har spilt flere steder; i New York, Chicago, Los Angeles og Japan, og konseptet er at jeg spiller hele «Two-Way Monologue»-platen.

Konserten i Operaen

Og da er vi gang på ordentlig, som vi sier der vi kommer fra. For hovedgrunnene til at Sondre og jeg møtes, er for å snakke om jubileumsutgaven av «Two Way Monologue» og de to konsertene hans i Operaen i Oslo på søndag.

Hva slags konsert kan publikum forvente seg? Spør jeg i det musikken i lokalet skrus opp til faretruende høyder.

– Det blir en nærmest kronologisk gjennomgang av hele min karriere i to akter, men det skal ikke være en vanlig konsert, svarer Sondre etterfulgt av det jeg vil beskrive som en livsbejaende latter fylt med noe som kan minne om en blanding av forventning og spenning.

– En forestilling med både visuelle og dramaturgiske komponenter som åpner med den første singelen jeg laget, «You Know So Well», og så tar jeg det derfra godt hjulpet av en danser, strykere og selvfølgelig bandet mitt.

En reise i Sondres musikalske liv?

– Ja, definitivt.

Gjesteartister?

– Ehhh … det kan tenkes, og denne gangen slenger han ut en lur latter som gjør det vanskelig ikke å tenke seg at det dukker opp noen overraskelser underveis.

Hva med den nye EP-en, «Sea Of Sighs», som slippes på fredag, to dager før konserten?

– Musikken derfra kommer til å bli spilt i Operaen i pausen og før og etter konserten, men ikke fremført fra scenen.

Ojsann, den er ny, rekker jeg å tenke, før Sondre forteller at ideen dukket opp mens han satt og ventet på en konsert i Tokyo.

– Musikken de spilte i salen før konserten fikk meg til å føle at jeg virkelig skjerpet sansene. Musikk som på en måte kalibrerte ørene mine og gjorde meg klar for det som skulle komme. Noe som fikk meg til å tenke at jeg ville lage musikken som skulle spilles i rommet før konserten i Operaen, og resultatet ble «Sea Of Sighs».

«Two Way Monologue» og HP Gundersen

Sondres andre album, «Two Way Monologue», ble sluppet for tjue år siden i fjor. Et album der Sondre var fast bestemt på å utvide sin musikalske spennvidde, og ikke bare bygge videre på suksessformelen han hadde tatt i bruk på det svært populære debutalbumet «Faces Down» fra 2001. Foruten å fortsette sitt samarbeid med produsentduoen HP Gundersen og Jørgen Træen, lot Sondre også den gangen Sean O’Hagan fra High Llamas ta seg av både stryke- og blåsearrangementer.

Jubileumsutgaven av «Two Way Monologue» er nå remastret for vinyl og utvidet med fire tidligere uutgitte låter fra den samme tidsperioden, låter som ble stående igjen da albumet suste av gårde ut fra stasjonen. Men nå er «September Something», «You Are Impossible», «Rejection#5» og «Weakest Spot» endelig forent med sine gamle låtkompiser. Førstnevnte, som holder det gående i over sju minutter, var sågar lenge sett på som platas hovedverk. Men slik gikk det altså ikke. Den remastrede, digitale utgaven består av fire tidligere uutgitte versjoner av viktige låter som «Days That Are Over» og tittelsporet.

Der er ingen tvil om at Hans Petter Gundersen aka HP Gundersen har vært en viktig person for Sondre, noe han utdyper på følgende måte:

– HP har vært kjempeviktig for meg. Han viste interesse for det jeg gjorde. Jeg fikk feedback av ham, og han spilte plater for meg som jeg aldri hadde hørt før. Bare det å bli hørt av en som virkelig kunne lytte var veldig viktig. Så ja, jeg lærte helt vanvittig mye av Hans Petter, han ga meg følelsen av at noen gikk meg etter i sømmene når jeg laget musikk.

Litt som en mentor?

– Ja, absolutt. Og samarbeidet med ham ledet frem mot «Faces Down» der han dro inn Jørgen Træen, og så laget vi den platen da jeg var klar. Hans Petter var også med på «Two Way Monologue», men det var nesten så man fikk litt følelsen av han etter «Faces Down» tenkte «my work here is done». Han hadde på en måte vært med og oppfostre meg, men etter «Two Way Monologue» har vi egentlig ikke jobbet mer sammen.

Det var kanskje viktig for deg å løsrive seg litt?

– Ja, og det var noe jeg tenkte mye på da jeg laget «Two Way Monologue». At nå er det jeg som må være motoren, nå må jeg vise at jeg er selvdrevet. Så den plata var nok et lite opprør mot det jeg kom fra. Noe jeg særlig følte på da jeg oppdaget Prefab Sprout etter «Faces Down», for det var ikke noe jeg delte med Hans Petter eller Jørgen. Og sånn sett var Prefab Sprout noe jeg hadde funnet på egen hånd, noe selvstendig.

Selvmotsigelser og Scooby-Doo

Var det en tanke bak den tittelen? Det er jo en selvmotsigelse …

– Ja, jeg likte veldig godt titler og ordspill som var selvmotsigelser. Det var liksom min go-to. Og jeg fant vel aldri en bedre enn «Two Way Monologue» i akkurat den sjangeren, forteller Sondre i det italiensk mat og italiensk appelsindrikke lander på bordet.

– Alle som hørte låten «Two Way Monologue» skjønte at det var hiten på platen. Og alle som hørte tittelen skjønte at det også måtte være tittelen på albumet. Og etter hvert som jeg jobbet med platen så skjønte jo jeg også det. At alle kom til å elske å si «Two Way Monologue», og den sier mye på kort tid. Men, jeg hadde mange andre titler på platen. Tullete titler.

Oi, tullete titler er gøy, har du et eksempel, spør jeg uten å forvente og få en skikkelig tullete og gøyal tittel som svar. Men der tok jeg feil, gitt.

– «I dreamt I were you, Scooby-Doo», svarer Sondre lynkjapt.

Noe som jo må sies å være en så spenstig tittel at jeg umiddelbart ber om mer informasjon.

– Vi var på turné i Spania og hadde en fridag hvor vi dro på Warner World. Og der var det selvfølgelig mange figurer. Da Scooby-Doo kom bort til meg og snakket på spansk, falt jeg tilbake i barndommen og blokkleiligheten i Bergen der jeg hadde sett Scooby-Doo på TV3.

Snakker vi en figur med et menneske inni?

– Absolutt, og jeg tror jeg syntes det bare var både litt herlig og litt trygt, svarer Sondre etterfulgt av et lite, varmt sukk.

– Så da ble det en arbeidstittel. Men heldigvis skjønte jeg at «Two Way Monolog» er en jævlig god tittel, og at hvis ikke jeg brukte den ville noen andre ta den. Jeg forsto først etterpå at nesten alle sangene på platen handlet om mennesker som ikke greier helt å kommunisere sine ønsker og behov eller følelser, fortsetter Sondre. – Så det er jo egentlig mer en temaplate enn jeg tror jeg skjønte der og da, men akkurat det er jo litt typisk.

Tekstene

– Hva tenker du om tekstene på plata når du hører dem nå, 20 år etter?

– Den første tingen jeg tenker om tekstene, er at det hadde ikke drept meg å jobbe et par runder til med dem. Men jeg tror nok at jeg på den tiden følte veldig på at jeg hadde dårlig tid. At jeg bare måtte fortsette å produsere, for hvis jeg stoppet opp var jeg redd for at jeg mistet tråden. Jeg tenkte nok også at jeg ikke måtte besudle det som kom, at det måtte være så fritt som mulig. Så det var veldig lite redigering.

– Jobbet du litt intuitivt, eller?

– Når du redigerer en tekst bruker du alltid intuisjonen, men det er klart, du kan begynne å overprøve ting. På «Two Way Monologue» vil jeg si at jeg gjorde det motsatte. Det finnes jo blinkskudd på platen, tittelsporet er jo en fantastisk låt.

Sondre leter litt etter de ordene, før han fortsetter

– Og så er det ting jeg ser kunne blitt så mye bedre om jeg hadde tatt arbeidet litt mer på alvor. Og akkurat det er det umulig for meg å ikke tenke på. Men herregud, da jeg skrev disse sangene var jeg veldig ung, så jeg må tilgi meg selv en del, og så det er jo godt arbeid, da.

– Tilgi, sier jeg og ler. Det er vel et litt sterkt uttrykk.

– Ja, det er litt sterkt, svarer Sondre lattermildt.

Et viktig bidrag

– For «Two Way Monologe» ble jo veldig godt mottatt, fortsetter jeg. Og den har jo vært et viktig bidrag til karrieren din på en veldig fin måte.

– Absolutt, og det var jo et betydelig press, og jeg husker at jeg prøvde å late som jeg ikke følte på det presset. Men inni en ung sjel så er det jo klart at du vet at du skal følge opp hypen som var rundt «Faces Down» som også ble en suksess i utlandet, at du har et plateselskap som bruker mye penger på deg, at det er mange som etter hvert synes du er jævlig flink, men også mange som kanskje synes du er litt oppskrytt, for det var jo jævlig mye om Sondre Lerche, ikke sant? Så du kjenner på alle de tingene, du er ikke immun mot det.

– Jeg var veldig opptatt av at ingenting av dette måtte påvirke kunsten. Men det er jo klart at alt går jo inn. Det er ingenting som kan beskyttes helt.

De fleste som hører den musikken du lager nå, vil jo merke at det er en veldig stor forskjell på «Two Way Monologue» og den musikken du lager i dag, et slags kvantesprang om du vil …

– Ja, heldigvis …

… men at det også finnes en del likhetstrekk.

– Ja, det er en kjerne der. Og så er det på en måte noe du aldri får tilbake som du hadde da du var mye yngre, ikke sant, og som du ikke var obs på der og da, men som kanskje Hans Petter var klar over. Han så jo en del ting som ikke kan være evig, som bare er der og da. Og så blir min oppgave som kunstner med årene å skape noe annet. Du må ikke engang bryte med det du har gjort, det handler mer om å finne noe unikt i det man gjør, hver alder har jo sine ting, for eksempel. Men det aller viktigste er jo bare å spille og skrive bra, sier Sondre og slipper løs en liten latter.

Når jeg hører på Sondres musikk lar jeg meg fascinere av måten han bruker strykere på. Noe jeg ønsker å få ham til å reflektere litt rundt.

– Strykere var noe jeg begynte med på «Faces Down». Det var det første jeg visste, at når jeg fikk platekontrakt med et plateselskap og hadde et budsjett, da skulle jeg faen meg ha de beste strykerne i byen, og hvem trenger jeg da, jo det er Sean O’Hagan. Mitt favorittband på den tiden var jo High Llamas. Og på «Two Way Monologue» er det bare en fortsettelse på det. Jeg var også veldig opptatt av Van Dyke Parks på den tiden. «Phantom Punch» er vel den eneste platen jeg har laget uten strykere.

Elvis Costello og «Phantom Punch»

– «Phantom Punch», ja. Den liker jeg veldig godt, uttrykker jeg med noe som kan minne om utestemme.

– Ja, gjør du det? Så gøy, sier Sondre uten at stemmen hans akkurat gløder av entusiasme. En reaksjon som får meg til å spørre hva han selv synes om plata.

– Jeg har nok et litt anstrengt forhold til «Phantom Punch». Den også var jo en slags opprørsplate for min del. Jeg ville skrive sanger som strakk meg ut av komfortsonen.

– Den har en pop-sensibilitet jeg liker og litt ekstra trøkk kanskje, skyter jeg inn.

– Ja, definitivt. Alt er jo spilt inn live. Jeg var veldig opptatt av Orange Juice på den tiden. Jeg ville bare bruke bandet mitt og øve musikken inn på forhånd, sånne ting. Det var veldig gøy, men det var den første platen jeg ikke gjorde i Bergen; den ble spilt inn i Los Angeles med Tony Hoffer som produsent.

—Var plata litt Elvis Costello-inspirert, kanskje?

– Ja, jeg hadde vært på turné med Elvis i mange måneder. Og jeg skulle egentlig lage en annen plate. Jeg hadde planer. Men etter den turneen så forandret alt seg. I og med at jeg var hans «special guest» så jeg 35 Elvis Costello-konserter på to måneder.

En uttalelse som naturlig nok fører oss over til en diskusjon om Elvis Costellos plater, men den hopper vi lett over her og nå. Det får være grenser for hvor nerdete et intervju kan tillate seg å være, men jeg kan avsløre at Sondre og jeg ikke var enige når det gjaldt «Get Happy», men at vi begge var rørende enige om at «North» er en nydelig plate.

Steely Dan, The Beach Boys, Joni Mitchell, Milton Nascimentos og Lô Borges

Men hva med inspirasjonskilder til «Two Way Monologue», de finnes det vel ganske mange av, spør jeg, med en ganske klar tanke om hvem noen av dem er.

– Jeg har faktisk laget en spilleliste med inspirasjonskilder som jeg har spilt i konsertlokalet før «Two Way Monologue»-konsertene.

Sondre tar en kort tenkepause før han fyrer løs:

– Steely Dan-album som «Katy Lied», «Aja», «Gaucho» og «Nightflyer» med Donald Fagan. Beach Boys fra tidlig 70-tall; «Surf’s Up», «Sun Flower» og «Friends» fra slutten av 60-tallet.

Så langt er jeg helt med og kjenner alle albumene, selv om jeg personlig nok er mer fan av de første Steely Dan-platene enn Sondre.

Men når Sondre forsetter med Milton Nascimentos og Lô Borges «Clube Da Esquina», faller jeg fullstendig av lasset.

– Aldri hørt om. Der er jeg helt blank, forteller jeg lett forvirret og ber Sondre si det en gang til, noe han, lett overrasket og ganske sikkert en smule undrende selvfølgelig gjør, før han fortsetter med de bevingede ord:

– Det er en brasiliansk plate fra 1972. Den må du bare høre. Det er bedre enn Beatles …

Nå er jeg muligens mer forvirret enn jeg har vært på svært, svært lenge. Seriøst, bedre enn Beatles, liksom, noe ansiktsuttrykket mitt neppe klarer å skjule og som får en lett humrende Sondre til å fortsette på følgende vis:

– Det sier jeg, ja. Bedre enn Beatles. 1972 var jo et godt musikkår i Brasil, og det er et fantastisk dobbeltalbum. Og det snakket jeg så mye om i intervjuer på den tiden at det ledet til at fikk synge en sang, på portugisisk, med Milton Nascimento da han spilte på Kongsberg i 2004.

Wow, hvor ble det av forberedelsene mine til intervjuet, tenker jeg i mitt stille sinn, før Sondre detonerer nok en liten bombe (om noe jeg egentlig også burde ha visst, selvfølgelig). For neste album ut på inspirasjons-lista hans er selvfølgelig Joni Mitchells «Court And Spark», en artist det nesten er obligatorisk å like, men som jeg aldri har fått taket på. Og tro meg, jeg har forsøkt, senest i sommer etter å ha lest en lang artikkel om plata hennes «Heijra». Men, nei da, det ville seg ikke da heller.

Mens jeg forteller Sondre dette, og legger til at jeg synes musikken hennes kan oppleves litt kjedelig og at det muligens skorter litt på melodiene, har Sondre bare følgende på hjertet:

– Oi! Wow! Ja, men det er aldri for sent. Etterfulgt en litt snodig latter.

Og bare for å vikle meg inn i enda mer trøbbel, babler jeg i vei om at jeg synes låta hennes, «Both Sides Now», er knallbra, men at versjonen til et av mine favorittband, Dexys Midnight Runners», er enda bedre. En uttalelse som får meg til å tenke at det nå er helt avgjørende å bare holde kjeft og komme seg videre.

Noe som også skjer, men denne gangen er det Sondre som kliner til med å fortelle at han aldri har skjønt seg helt på Bruce Springsteen. At det er et sort hull for ham.

Og da blir det litt «Oj» og Wow» inni hodet mitt, for Springsteen har trolig betydd minst like mye for meg og min musikksmak som Mitchell for Sondres. Men når jeg etter en kort tenkepause slynger ut de to magiske ordene «Prefab» og «Sprout», trer Sondre og jeg umiddelbart inn i den samme rekka igjen. For de prefabrikkerte rosenkålene har utvilsomt betydd mye for oss begge.

Prefab Sprout, Prefab Sprout og P…

– Prefab Sprout er jo den største inspirasjonskilden på «Two Way Monologue». Da jeg laget «Faces Down» hadde jeg ikke hørt om Prefab. Jeg oppdaget bandet fordi en anmelder skrev at det var tydelig at jeg hadde hørt på dem da han anmeldte «Faces Down». Og da ble jeg nysgjerrig. Jeg fikk jo lyst til å høre på bandet når anmelderen nærmest kunne bevise at jeg hadde hørt på dem.

– Hvor begynte du da, spør jeg med munnen halvfull av scampi og spagetti. En smule overivrig, med andre ord, for Prefab Sprout er ikke et hvilket som helst band.

– Jeg tror jeg kjøpte en dobbel-cd som het «38 Carat Collection». Den var kronologisk, så den begynte med «Lions in My Own Garden (Exit Someone)», en låt som gjorde et helt vanvittig inntrykk på meg. Og deretter fulgte debutskiva «Swoon» som jeg elsket og som var en viktig inspirasjon på «Phantom Punch». Jeg liker den kaotiske rastløsheten, «Swoon» er jo både stilig og klønete, på en måte. Også «Steve McQueen», så klart.

På dette tidspunktet er Sondre så engasjert og tilstedeværende at jeg kan sverge på at han i noen korte nanosekunder svever mot meg over bordet.

– Jeg er en av dem som liker B-siden best, jeg synes at låtene får puste litt mer når man snur plata, «Moving The River», «Desire As» og «Blueberry Pie» … Det føltes som Prefab oppsummerte alt jeg hadde likt av musikk til da. Cole Porter, Beach Boys, Burt Bacharach, Steely Dan … Det var som om Prefab tok alt det inn. Og det sonisk søkende med å bruke studio og Thomas Dolby som produsent. Å tørre og bruke alle de referansene og samtidig være barn av 80-tallet, som de gjør på «Steve McQueen» og «Langley Park».

Sondre både tenker, snakker og resonnerer om hverandre, men skvetter litt til når jeg hevder at produksjonen på «Langley Park» ble i overkant glatt for meg, og at jeg personlig foretrekker «Andromeda Hights».

– Vet du hva, «Andromeda Heights» har ikke jeg blitt så gal etter. Jeg synes den er litt for soft både når det gjelder tekst og lydbilde, smetter Sondre inn og begynner å le når han både ser og hører reaksjonen min. Da var vi der igjen, liksom.

Så svinger samtalen kjapt over til likhetstrekkene mellom High Llamas og Prefab Sprout, to britiske band som begge henter mye musikalsk inspirasjon fra den amerikanske vestkysten.

– Jeg liker mye bedre engelsk musikk inspirert av amerikansk vestkyst enn ren «vestkyst»-musikk. Det er et eller annet fascinerende som skjer der, forteller Sondre. Noe som resulterer i at jeg spør om han liker The Pearlfishers, et britisk band som kan minne mye om artister som blant andre Beach Boys og Prefab Sprout. Et band jeg liker svært godt og som i fjor ga ut et helt nydelig album.

– Vet du hva. Når noen anbefaler meg musikk som minner om Prefab Sprout og for eksempel Steely Dan, faller jeg ofte litt av. For det er nesten garantert at jeg ikke kommer til å like det fordi det ofte mangler en utrolig viktig bestanddel for meg, og det er jo tekstene. Steely Dan funker fordi det er en helt egen litterær opplevelse. Og Paddy McAloon er jo genial på mange måter, men det er veldig ofte tekstene som opphøyer musikken til Prefab Sprout.

– Men jeg skal høre på The Pearlfishers, sier Sondre (som trolig har jugekors på både fingre og tær).

På opptageren min gjenstår det 25 minutter om «Sea Of Sighs», men det får jeg skrive ut en annen gang. For nå er alt fokuset mitt rettet mot Sondre Lerches konsert i Operaen på søndag. Håper vi sees der, for det kommer garantert til å bli en opplevelse. Personlig håper jeg at Scooby-Doo dukker opp på scenen. For Scooby Dooby Doo, where are you?