Thom Hells nye plate, «Candy», består av 11 låter som i stor grad er bygd opp rundt Hells myke og behagelige stemme, mye bruk av tangenter, nydelige koringer og nennsom bruk av strykere. Sterkt melodiøse låter som fester seg så godt som umiddelbart, enten du vil det eller ikke. Stemningen i låtene har ofte drag av melankoli, ettertenksomhet og nostalgi. 

Popklikk har pratet med Thom Hell om «Candy» og en haug med inspirasjonskilder.

–Hvordan vil du beskrive musikken på «Candy» sammenlignet med tidligere utgivelser? 

– Jeg ligger jo ganske trygt forankret i den klassiske poplåtskrivertradisjonen. Det er mulig at noen av låtene har flere soul-elementer i seg enn tidligere.                                 

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Låt nummer tre, «John Candy», handler jo om det typiske «alt var bedre før i tida». Når det gjelder musikk generelt, må jeg nesten si meg enig i akkurat det. Så låta handler om at jeg fremdeles liker den unge Billy Joel, at jeg husker første gang jeg hørte «Tug of War», og at jeg fremdeles ikke vil tro at John Candy er død. Han var for meg like stor som Chevy Chase, Dan Aykroyd, Bill Murray, Steve Martin, Martin Short og så videre. Listen er lang, men poenget mitt er vel at ting aldri blir så bra igjen fordi verden og folk forandrer seg, bortsett fra meg da. Er det bare meg som fremdeles ler at 80-talls vitser, liksom?

– Hva er det med deg og de første platene til Billy Joel? 

 – Det er egentlig bare at Billy Joel var sjukt bra på hele 70-tallet. 

 – Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Jeg sitter jo mye alene og spiller inn, ofte samtidig som låtene blir til. Noen ganger blir låtene ferdig der og da, mens andre ganger jobber jeg med andre for å ferdigstille dem, hvis jeg ikke kommer noen vei. På denne, og på neste skiva, har jeg blant annet jobbet med Kristian Sveholm. Det er godt av og til å kunne sparre litt med andre produsenter.

– Hva er du mest fornøyd med på «Candy »?

– Jeg digger refrenget i første låta. Jeg digger morsepianoet i andre låta. Jeg digger teksten i tredje låta. Jeg liker nok de små tingene som de fleste ikke hører. Ellers synes jeg «I Don’t Know How You’re Feeling og «Loving You» ble veldig bra, sett fra et låtskriverperspektiv. 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– De føler jeg bør tolkes av lytteren og ikke av meg, egentlig. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– John Candy! Musikalsk på denne skiva, av det jeg kan komme på, hører jeg Bowie, McCartney, Billy Joel, Elton John, Jellyfish, Randy Newman, Jackson Browne og Beach Boys. Alle de vanlige.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– «Mahashmashana» med Father John Misty, var helt klart den beste skiva for meg i fjor. Den fikk meg til å begynne å tvile på meg selv og hva i helvete jeg egentlig driver på med. Det er den feteste produksjonen jeg har hørt på mange år.

– «Iechyd Da» med Bill Ryder-Jones. Hadde ikke hørt om han her før, men denne plata ble en av mine favoritter i fjor. Han har litt den samme egenskapen som Phosphorecent: Låtene i seg selv er ganske enkle. Det er produksjonen og i stor grad tekstene som gjør det interessant.

– «Direct Sunlight and Heat» med Egil Olsen. Dette er rett og slett banebrytende musikk fra min venn og kollega. Helt klart det beste Egil har gjort. Egil Olsen med ståbass og hip hop beats er en perfekt match!

Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Så hele «Lost» igjen på nytt. Det satte jeg utrolig stor pris på. Jeg liker å se det samme flere ganger. Det blir som på å høre på en en plate om og om igjen. Har hørt «Laughing Stock» over 100 ganger, og oppdager nye ting hele tiden. 

– Harry Nilsson eller Randy Newman?

– Randy Newman. Mulig jeg hadde svart Nilsson tidligere, men Newman har jo en veldig mye større katalog og er vel endel jevnere i kvalitet fra skive til skive.

– The Divine Comedy eller Matthew Sweet?

– Har aldri hørt på Matthew Sweet, så her ble det enkelt. 

– The Beach Boys eller Billy Joel? 

– Akkurat nå: Billy Joel. Må innrømme at jeg ikke hører mye på noen av dem for tiden, men de kommer alltid tilbake.

– Ben Folds eller Jellyfish?

– Jellyfish, helt enkelt fordi det er så bra.

– Joni Mitchell eller Carole King? 

– Joni Mitchell. Har hørt fryktelig mye på henne.

– Alice Cooper eller Iggy Pop? 

– Her ønsker jeg du heller hadde spurt: Bon Scott eller Iggy Pop, for da ville jeg svart Bon Scott. Eller eventuelt Alice Cooper eller Lou Reed. Her hadde svaret mitt blitt Lou Reed. Så svaret mitt er vel egentlig at jeg ikke har hørt allverdens på hverken Alice Cooper ell Iggy Pop.