«Och man äter inte Nuggets vid en sjö» er det svensksyngende Sarpsborg-bandet Utan Dom. sin fjerde fullengder, og trolig også deres beste utgivelse så langt. Noe som sier ganske mye i og med at de tre forgjengerne er knallsterke. Popklikk har intervjuet bandets vokalist og låtskriver, Lasse Karlsen om den nye plata, inspirasjonskilder og bandnavnet.

Foto: Anita Raa

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Och man äter inte Nuggets vid en sjö» sammenlignet med bandets tidligere album.

– Debutalbumet, «Chernobyl och doften från ditt hår», har en slags primitiv råskap i seg, da vi fortsatt var litt usikre på hvilken retning vi skulle ta låtene. Produsent Lars-Jørgen Hansen Gabestad hadde veldig fokus på å beholde kjernen og nerven i låtene Olav og jeg skrev, med minst mulig forstyrrelser. Han utfordret meg også på å synge med mindre «luft» og med mye mindre kraft enn hva jeg var vant til fra før. Noe jeg raskt skjønte var mye mer krevende…Og det er vel det albumet som er mest lo-fi i utrykket.

– Andrealbumet, «Inget Händer. Allt har redan hänt», ble produsert av Arnt-Martin Brynildsen og har en god del flere pålegg av instrumenter. Det har et mer produsert lydbilde, samtidig som det også har ivaretatt fokuset på det nakne og minimalistiske.

– Tredjealbumet, «Vi dör så långsamt att vi tror vi lever», som ble produsert av Lars-Jørgen, er en kombinasjon av begge de to foregående albumene. Her dristet vi også til å ta opptak av et kammerkor i en kirke på «Håll min hand hårt». Mulig vi var litt mer selvsikre. Ikke mye, men litt. Husker godt vi var ganske bleke når vi gjorde det. Ingen av oss hadde gjort noe sånt før, så lettelsen var stor når vi skjønte at det faktisk funka.

– På det nye albumet tenkte vi at vi måtte prøve å gjøre det på en litt annen måte. Derfra dukket ideen om at vi skulle tenke litt mer «konsept» og at det var helheten som skulle være fokus. Derfor også Instrumentalene som ror lytteren med litt skjelvende hender fra låt til låt, fra høst til vinter, fra vinter til høst. Bildene til min kone Anita er også en viktig del av å underbygge konseptet på albumet.

– Siden det en periode bare rant ut tekster fra meg og melodier fra Olav, så ga vi også ut EPn «Alla måste sova. Även dom som inte kan», som er mer eksperimentell, samt jule-EPn «Gå din väg (snart är det jul)». Og ja, dette grenser jo til en overproduksjon, men alt måtte bare ut. Vi var for gamle til å ruge…

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– En kjær campingnabo, Sonja, delte den linja etter hun hadde lest den i en svensk avis. Tror hun syntes det var litt Utan Domskt. Noe hun selvsagt hadde helt rett i da jeg ikke klarte å slippe den. Her var det noe, tenkte jeg…

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Som på det meste vi har gjort, så starter det enten med at Olav og jeg sitter i hans kjeller og spiller inn vokal og piano eller at vi reiser til hans stuga dypt inne i skogen i Värmland. Da pleier også Lars-Jørgen å være med. Pakker bilen fullt med studio-utstyr, mat og drikke og inntar den spesielle stemningen Olavs stuga gir oss. Ingen naboer, bare skog og sjø. Vi er alltid på jakt etter det spontane og litt søkende. Så det meste er first-takes. Nok av band som driver med perfeksjon, tenker vi.

– Hva er du mest fornøyd med på «Och man äter inte Nuggets vid en sjö»?

– Helheten. Opplevelsen av å komme inn i et univers der låtene nesten flyter sammen. Og så må jeg nevne Olavs instrumentaler som han komponerte og spilte inn samtidig gjennom en natt alene på sin stuga. Og selvsagt Lars-Jørgens fantastiske produksjon. Må også nevne den utenomjordiske vakre vokalen til Mathilda Juni Arntzen. Hun har en helt spesiell tone i sin røst som treffer meg veldig og er en viktig bidragsyter på albumet, også de tidligere.

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Er ganske stolt over tittellåta. Følte også at teksten falt veldig fint på plass på den. Og så er jo Olavs meloditeft ganske så unik. I hvert fall i min verden.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Husker at jeg hadde liten tro på at «Sängen hela dan» var bra nok. Syns kanskje teksten ble i overkant «sutrete» og at hele låta ble i overkant «seig», selv til oss å være. Men så gjorde Lars-Jørgen noe genialt, flytta hele studioet ut på gresset utenfor Olavs stuga. Sola skinte, fuglene kvitret og det ble en helt merkelig fin kontrast å spille den inn der. Frederik Bjørnstads suverene gitarspill, Torro Sollies følsomme bassing og Arnt-Martin Brynildsens pålegg av utenomjordisk trombone gjorde at låta brått ble en av mine favoritter på albumet.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Etter at jeg tok koden med «Anders jag är redo» på debutalbumet, brukte jeg samme metode videre i skrivinga. Altså at jeg gjemmer meg litt bak karakterer. Alt jeg skriver er jo oftest også personlig, men ved å bruke disse karakterene så kunne jeg brått gå litt lenger uten at det var farlig. Både overdrive og underdrive, samt skrive om disse litt stusselige karakterene som alle jo er en del av meg.

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Tekstene dukker ofte opp ganske spontant. En linje i en bok, film eller en betraktning som dukker opp. Da er det bra å ha noe og notere ned på før det forsvinner. En enkel linje er ofte nok til å drodle videre på til at det blir en hel sangtekst. Og så er Olavs kone, Maria, halvt svensk. Så hun hjelper meg å språkvaske tekstene i etterkant, noe som selvsagt er veldig viktig. Er jo også veldig inspirert av filmene til Roy Andersson. Der en enkel linje som «det är redan september…» kan si så mye. 

– Hva er bakgrunnen for bandnavnet, og hvorfor har dere valgt å synge på svensk? 

– Den tvilsomme æren må vi nok gi min kone Anita og Olavs kone, Maria. Usikkert om noen av oss har en god forklaring. Men punktumet kom med siden ingen av oss er spesielt begeistret for utropstegn.

–Har dere noen svenske favorittartister som har påvirket dere? 

– Ulf Lundell. Han var vel den første artisten jeg så live. Tipper jeg var ca 16 år da mitt fire år eldre søskenbarn dro meg med på en av hans folkparkkonserter på slutten av 80-tallet. Og det gjorde inntrykk. Har senere hatt stor glede av hans plater, og ikke minst hans bøker og låttekster.

Kent. Så vel dem første gang på en klubbkonsert i Strømstad i 1996, før de slo igjennom. Var knapt 60 personer der, men konserten gjorde et voldsomt inntrykk. Jocke Berg er jo mester på melankolske tekster. Umulig å ikke bli inspirert.

– Thåström. Havnet i hans univers også på 90-tallet. Og går vel knapt ikke en dag uten at jeg må høre litt på ham. Også vært noen mektige gigs opp gjennom åra. Hans karisma skjærer som en kiv, ochså hans röst…

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Da må jeg igjen nevne Roy Andersson. Samt Olavs inspirasjon av Olafur Arnalds og Niels Frahm.

Jeg skjønte jo gradvis at Olavs spesielle meloditeft var drevet av søket etter «klanger», ikke akkorder. Den Islandske forfatteren Jon Kalman Stefansson er også en viktig inspirasjon.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Chat Bakers «Chet Baker Sings». Er et eller annet med denne roen dette albumet gir meg. Spesielt viktig på søndager. Tom Waits’ «Closing Time. Spesielt viktig hele høsten og vinteren. Altså nesten hele året. Thåströms «Dom som skiner». Tilfeldig valgt. Men må ha selskap av han på sommeren.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– «Lost in translation», Sofia Coppola. Har vel sikkert sett den 30 ganger. Er et eller med stemninga, karakterene, soundtracket og den melankolske tomheten. Blir aldri lei. 

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Gikk mye i heavy metal der jeg vokste opp, Grålum utenfor Sarpsborg. Så det gikk mye i Ac/Dc, Black Sabbath, Judas Priest og Iron Maiden. Band jeg fortsatt elsker. Ellers gikk det gradvis over til Dylan, Neil Young og Tom Waits. Og deretter Radiohead og mer indie-relaterte band når jeg ble gradvis mindre ung. Men alltid vært viktig med musikk. Elvis fikk jeg fra mine foreldre da han ble mye spilt under oppveksten. Han er fortsatt stor for meg.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Da ville jeg hatt med meg Jan Johansson på piano, Mick Ronson på gitar, John Coltraine på saxophone, Ronnie Tutt på trommer og Billie Holiday på kor. Vi skulle spilt depressiv samtidsmusikk i dødens tempo.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– David Bowie. Oppdaget han gjennom platesamlinga til faren til en kamerat da jeg var 10-11 år. Og ingenting ble det samme. Han ble en slags superhelt for meg, noe han fortsatt er. Har fortsatt vanskelig for å ta inn at han er borte. Han var jo udødelig.