Vaarin har akkurat sluppet sitt nye, glimrende album, «Heading Home». Albumet er en reise hjem til hennes røtter og barndom, til fortid og gamle minner. De nostalgiske låtene er blitt til på toget på vei hjem til Hokksund og reflekterer en lengsel etter å fortsatt føle seg hjemme som voksen.

Popklikk har snakket med Vaarin om den nye plata og en en haug med inspirasjonskilder.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Heading Home» sammenlignet med tidligere utgivelser? 

– Musikken er preget av låtskriving gjort med gitar, med mer klassisk låtoppbygninger og instrumentering. Albumet denne gangen har referanser til både Joni Mitchell og The Beatles, med en «Hokksundsk»-vri. Denne gangen har jeg gått tilbake til noen sterke røtter hos meg selv, som bunner i bygda, natur og jord, noe mer menneskelig enn de tidligere prosessene. Jeg har prøvd å grave i minner og dra ut historier som jeg selv har trengt å sette ord på og følelser som har funnes i meg fra jeg var liten, men som ikke er blitt tonesatt før nå. 

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Tittelen på albumet snakker om den nostalgiske følelsen plata har. Albumet er tilsynelatende en reise hjemover, med et tog, og låtene er skrevet over en periode jeg som voksen kjente behovet for å reise hjem og samtidig finne mitt eget hjem. Derfor var det naturlig å titulere albumet «Heading Home» som også er en av låtene på plata som er en direkte henvisning til behovet for å dra hjem. Jeg går inn i en del minner fra barndommen, jeg takker mine foreldre for det hjemmet de lagde for meg da jeg var liten, og jeg graver i tanker og ideer jeg har hatt på toget på vei hjem. Jeg er nok ikke helt hjemme ennå, men jeg er på vei.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Prosessen startet først da jeg og Marcus A. Edvardsen skrev første låten på albumet «‘til the morning», som ble starten på en ny type sound og en ny måte å skrive musikk på. Med gitarer som bunnlinja i produksjonen bygde det seg sakte men sikkert opp flere låter etter hverandre med litt samme narrativ og lyd, en slags nostalgisk verden og «gammelt» sound. 

– Alle låtene blei først skissert sammen med Marcus som er en fantastisk låtskriver som jobber i detaljene og er veldig nøye. Deretter tok vi med låtene i studio utenfor BLÅ i Oslo og møtte med lydtekniker Andreas. Her hadde vi flere uker med møter med ulike musikere som spilte magi på låtene, og bygde opp et album med både hardingfele, langeleik, cello, kontrabass og pedal steel. Vi ønsket å bruke noen av folkemusikkens instrumenter for å gi denne følelsen av «gamledager» og «hjem». 

– Hva er du mest fornøyd med på «Heading Home»?

– Lyden på plata er en miks mellom low-fi og hi-fi, en miks mellom det engleaktige og det menneskelige. En slags blanding av meg som menneske, som funderer over store spørsmål og ønsker å finne ut av verden, men som også er opptatt av det som skjer her og nå, det som finnes, det du kan holde i hånda. Jeg er mest fornøyd med følelsen av nostalgi som plata har klart å fange i sin helhet. En følelse jeg selv føler mye på akkurat nå, på veien til å bli ordentlig voksen. 

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Heading Home» sammenlignet med tidligere utgivelser? 

– Musikken er preget av låtskriving gjort med gitar, med mer klassisk låtoppbygninger og instrumentering. Albumet denne gangen har referanser til både Joni Mitchell og The Beatles, med en «Hokksundsk»-vri. Denne gangen har jeg gått tilbake til noen sterke røtter hos meg selv, som bunner i bygda, natur og jord, noe mer menneskelig enn de tidligere prosessene. Jeg har prøvd å grave i minner og dra ut historier som jeg selv har trengt å sette ord på og følelser som har funnes i meg fra jeg var liten, men som ikke er blitt tonesatt før nå. 

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Tittelen på albumet snakker om den nostalgiske følelsen plata har. Albumet er tilsynelatende en reise hjemover, med et tog, og låtene er skrevet over en periode jeg som voksen kjente behovet for å reise hjem og samtidig finne mitt eget hjem. Derfor var det naturlig å titulere albumet «Heading Home» som også er en av låtene på plata som er en direkte henvisning til behovet for å dra hjem. Jeg går inn i en del minner fra barndommen, jeg takker mine foreldre for det hjemmet de lagde for meg da jeg var liten, og jeg graver i tanker og ideer jeg har hatt på toget på vei hjem. Jeg er nok ikke helt hjemme ennå, men jeg er på vei.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Prosessen startet først da jeg og Marcus A. Edvardsen skrev første låten på albumet «‘til the morning», som ble starten på en ny type sound og en ny måte å skrive musikk på. Med gitarer som bunnlinja i produksjonen bygde det seg sakte men sikkert opp flere låter etter hverandre med litt samme narrativ og lyd, en slags nostalgisk verden og «gammelt» sound. 

– Alle låtene blei først skissert sammen med Marcus som er en fantastisk låtskriver som jobber i detaljene og er veldig nøye. Deretter tok vi med låtene i studio utenfor BLÅ i Oslo og møtte med lydtekniker Andreas. Her hadde vi flere uker med møter med ulike musikere som spilte magi på låtene, og bygde opp et album med både hardingfele, langeleik, cello, kontrabass og pedal steel. Vi ønsket å bruke noen av folkemusikkens instrumenter for å gi denne følelsen av «gamledager» og «hjem». 

– Hva er du mest fornøyd med på «Heading Home»?

– Lyden på plata er en miks mellom low-fi og hi-fi, en miks mellom det engleaktige og det menneskelige. En slags blanding av meg som menneske, som funderer over store spørsmål og ønsker å finne ut av verden, men som også er opptatt av det som skjer her og nå, det som finnes, det du kan holde i hånda. Jeg er mest fornøyd med følelsen av nostalgi som plata har klart å fange i sin helhet. En følelse jeg selv føler mye på akkurat nå, på veien til å bli ordentlig voksen. 

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Tittelsporet på plata, «Heading Home», er en juvel for meg, da den har både tyngde og letthet. Både glede og sorg, samtidig. Det er unikt for meg når en låt kan få deg til å føle gode følelser rundt vanskelige temaer. Låten «My heart runs fast, my legs run slow» er en hyllest til det 300 år gamle huset jeg er vokst opp i, og en hyllest til mine foreldre. Den er jeg ordentlig glad i, for jeg er ordentlig glad i mine foreldre og hjemmet jeg er fra. 

– «Something» gir akkurat den følelsen av lengsel etter frihet som jeg går rundt og føler på nå om dagen, så den er mest aktuell. «Echoes From Our Time» har undring, rom, mørke og lys, samtidig. Et slags håp om at jeg vil at ekkoet i verden skal styres av rettferdighet og fred, og ikke krig og urettferdighet. Den følelsen av håp føler jeg kommer godt frem i produksjon, og at låten ender ut i ekko, er jeg spesielt fornøyd med. Det fullfører konseptet på en riktig måte og jeg er glad for at Marcus fikk til det i produksjonen. 

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– «Did You Jump» er den låten som skiller seg ut på plata, den er mest krevende, selv om den kan oppleves som den «enkleste» og «simpleste». Den var for meg utrolig krevende å skrive og finne ut av produksjonen på. En hard nøtt å knekke og en vanskelig balanse mellom enkelhet og kompleksitet. Den sier noe utrolig konkret selv om det ligger haugevis med mening og følelser i hver setning, men å få formidlet det «rett», det var utrolig krevende. 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Tekstene på plata er tilbakeblikk på livet som 28-åring, en hyllest til oppvekst og barndom, en undring over hva det vil si å bli voksen og hvordan å lage et hjem og finne frihet og lek i livet som 28-åring. Det er tekster skrevet på toget hjem, ettersom jeg har trengt å dra mye hjem til Hokksund og finne tilbake til røtter nå som jeg er blitt eldre. Jeg savner bekymringsfrie dager og balansen mellom alvor og hverdag, den leiter jeg fortsatt etter. Kanskje jeg vil leite et helt liv etter den riktige ligninga. Hvordan ta livet på alvor slik man burde og hvordan nyte livet så mye som man ønsker? 

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Det var en naturlig fødsel av hver sang, den første var «‘til the morning» som bare skjedde av seg selv. Den dukket opp ut av det blå. I møte med gitaren på forrige album begynte Marcus og jeg å skrive mer med gitar som hovedfokus. Vi skrev mer akustisk og jeg skrev mye tekst og melodi på toget hjem. Hver låt fant sitt hjem naturlig ettersom dagene gikk. Vi gikk i studio og ønsket å fange denne nye lyden og vi hadde ganske tydelig for oss den nye «musikalske» veien som åpnet seg med ‘til the morning. Vi brukte mye tid på å ta ut og inn sanger fra plata, men det endte opp med at de fleste ble med videre inn til innspilling. Det var akkurat som at plata allerede var til, før vi hadde begynt, vi måtte bare formidle den ut og recorde det. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Både Tom Waits og Phoebe Bridgers har vært referansepunkter på lyd og følelse, men også The Beatles og Big Thief vært referansepunkter tekstlig og i låtskrivingsprosessen. Albumet har også referanser til Sufjan Stevens, Tori Amos, Sundfør, Joan Baez, Patty Larkin, Björk, Kate Bush og Norah Jones, på ulike vis. Historie-fortelling har vært et fokus på denne platen, mye mer enn på de forrige. Bygge et narrativ som låtene dreier seg rundt. Joni Mitchell er en referanse på å skrive om virkelighet på en malerisk måte. 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

– Ole Kvernbergs «Steamdome II: The Hypogean» fra 2021.Det albumet gråt jeg til hele 2024. Platas siste låt, «Diamondiferous», gjør noe med sjelen min. De beste musikerne vi har i Norge lager magi, hva mer kan vi be om? Jeg og muttern pleier å sette på denne drithøyt i bilen og reise langt inn i følelsene. Det er en reise jeg unner alle å få oppleve. Plata er som vond balsam. 

– Birdys «Young Heart» fra 2021 har gått på repeat det siste året, fordi det har en følelse av letthet og håp med dybde. Et sårt, men luftig og frigjørende album. Om jeg skal lage mat eller rydde, eller gå til bussen, så farger dette albumet meg med ro. Melodiøst, poetisk, undrende og svevende fint. Hun er en ung, men dyktig låtskriver; det er noe tidløst over hennes blikk og stemme i popmusikken. Jeg kan høre hennes referanser og det setter jeg pris på. I en pop-verden som preges av mye over-prosessering og auto-tune, så er en slik plate for meg en deilig motsetning, som tilfører enkelhet og autentisitet i popmusikken. Hun står i uttrykket sitt og tørr å «spille» musikk, ikke pakke den vekk. Jeg elsker pedal steel dragende på «Loneliness», piano-melodien på «Surrender», og tekstlig treffer låten «Nobody Knows Me Like You Do» meg i hjerterota. Jeg tenker alltid på mine søsken og barndomsvenner når jeg hører den låta. Det er ingen som kjenner meg som dem. En moden plate med tanke på alderen til Birdy, og en plate som holder tidløs kvalitet i mine ører. 

– Adrianne Lenkers «Bright Future» fra 2024.Tekstlig er denne platen min favoritt av Adrianne. Det nære i de store orda, de store bildene i detaljene. Hun kan å male bilder og min favoritt på plata er «Evol», som er en finurlig låt hvor alle låtene er sunget baklengs. «Love» blir «Evol» og «Time» blir «emit». Albumet for meg er en tankelek som passer til min undring over verden, liv og død, og mening og uvitenhet –  helt perfekt. Les disse underfundige og gøye, men brutale og fortryllende linjene: 

«Love spells evol backwards people. Words, back words, backwards are lethal. Time spells emit, who can see it? Feel says leef tips eas is sea spit. Teach, cheat, part, trap. You have my heart I want it back. God, dog, devil, lived. The giver takes, the taker gives.» 

Vil anbefale å lese hele teksten, da det er utrolig mange artige gåter inni låta! For de som liker sånt! 

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Det er enorme mengder bøker, filmer og kunst jeg setter pris på. Jeg har en lang liste med filmer som inspirerer meg og som jeg ELSKER, og nærmest tenker på hver dag. Film er et språk som jeg opplever som en utrolig kraft. Å fortelle historier igjennom film er jo en kunst, det vet vi, og når det treffer så treffer det noe fundamentalt i meg, og flere ganger har jeg skrevet musikk basert på et bilde fra en film, en scene eller en linje i en bok. 

– Ofte kan boka, filmen eller maleriet si det bedre enn vi klarer å si det sjøl med ord. Det utvider alltid min inspirasjon og jeg blir aldri tom for følelser å bruke i musikk. Tre bøker jeg kan lese igjen og igjen er for eksempel Kristopher Skaugs «På vegne av venner», Erlend Loes «Muleum» og Arnhild Lauvengs «I morgen var jeg alltid en løve». Disse tre bøkene har for meg en struktur som forfører og er interessant og forteller  historier mellom linjene. 

– Om jeg skal nevne en aktuell film som jeg håper alle har sett, er det «Elskling» av Lilja Ingolfsdottir, en film jeg har satt utrolig stor pris på siden jeg så den. Den forandrer noe i deg. Spesielt viser den sider av det å være menneske og det å være kvinne, som aldri har blitt vist renere eller mer tydelig før. En film om å lære å like seg selv. En film om å lære det vonde å elske seg selv. 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

Wow, hvor skal jeg begynne å velge? Folk-rocken kom jo i 1960 med kassegitar, protestviser og munnspill, og det måtte jo blitt en salig blanding av denne musikken i møte med singer/songwriter-verden. Visesanger spilt med band, trøkk og elektronikk. En drøm ville vært å spille i band med Janis Joplin, Marianne Faithful og Joni Mitchell. 

Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?

Radka Toneff er min barndomshelt. Hun var lyden til min barndom og ljoma i bilen til og fra skolen. Hun fikk meg til å føle noe gjennom musikk. Hun skapte den dimensjonen!