Vilde Bye er en eiendommelig og dyktig artist med en tydelig retning og med integritet, sin unge alder til tross, og kanskje det mest spennende navnet fra Nordens Paris på lange tider. Popklikk har snakket med Vilde om hennes glimrende, nye debutalbumet, «Colder», inspirasjonskilder og The Beatles.
– Hvordan vil du beskrive musikken på «Colder»?
– Helt enkelt er det ganske folk-inspirerte låter, med mye gitarer og fokus på vokalen. Jeg er veldig glad i fine melodier, og jeg skriver selv låter jeg ønsker skal være catchy og lett tilgjengelige, noe som ikke er ukjent i americana-leia, der jeg nok opererer.
– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?
– Her må jeg være såpass ærlig å si at det ikke har en ekstremt dyp mening, men da jeg så over låttitlene etter innspilling, synes jeg det var et fint valg. I ettertid kan man jo tolke det litt som man vil, men jeg synes den passer fint til soundet og musikken på hele skiva. Om noen andre der ute ønsker å finne, og finner, en dypere meningen med det, er det selvsagt bare å kjøre på. Haha!
– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.
– Det ble en ganske lang prosess, der utgangspunktet egentlig bare var å dra til Oslo og spille inn en singel/EP med Torgeir Waldemar som produsent. Samarbeidet fungerte så bra, at vi ville fortsette å lage mer, og det endte med flere runder i studio, der ideen om et fullt album ganske kjapt ble tydelig for oss begge.
– Hva er du mest fornøyd med på «Colder»?
– Jeg elsker hele skiva! Haha! Hva jeg er aller mest fornøyd med, er litt vanskelig å si, men jeg liker særlig instrumenteringen og produksjonen av låtene veldig godt, der Torgeir Waldemar gjorde en uvurderlig innsats som produsent og medmusiker.
– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.
– Oi! Men, OK! «Denial» var kanskje den jeg ble mest overrasket over da jeg hørte sluttresultatet, og derfor ble den et åpenbart valg som både åpningsspor på skiva og første singel, noe plateselskapet også var hjertens enig i. Digger trommene Torjus Nevland la på, som er med å jage låten fremover, noe jeg ikke helt så før vi var i studio og begynte å jobbe med den.
– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?
– Hele prosessen var ganske komprimert i tid, og det var selvsagt gnisninger og friksjon underveis, men jeg husker ikke at én låt særlig stakk seg ut som spesielt vrien. Og vi ble jo enige til slutt uansett! Haha!
– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?
Helt ærlig: Det er ikke mulig! Haha! Jeg skriver tekster som er såpass generelle, og samtidig så konkrete, at jeg håper noen kan kjenne seg igjen i dem. Det er uansett ikke så viktig. Folk må selv danne seg en oppfatning av hva de handler om. Nå når plata er ute, er det liksom ikke bare «mine» låter lenger heller, og da skal man være litt forsiktig med å prakke egne tolkninger på lytterne.
– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?
– Jeg har ikke tatt utgangspunkt i noen spesifikke til akkurat denne plata. Jeg hører mye på musikk hele tiden, og vil naturlig nok alltid være inspirert av det, for jeg hører selvsagt etter elementer og detaljer jeg selv kan bruke i egen musikk.
– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.
«Revolver» av The Beatles, «Lotta Sea Lice», med Kurt Vile og Courtney Barnett og «Bright Future» av Adrianne Lenker.
– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?
– Jeg er på runde nummer seks på amerikanske «The Office», og det er jo en helt enorm fordel å kunne avreagere med verdens morsomste TV-serie, når man selv driver og skriver triste sanger om mislykket kjærlighet, lengsel og ensomhet. Haha!
– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?
– Jeg er 21 år, og nekter å gi helt slipp på ungdomstida ennå! Det har heller ikke endret seg drastisk. Band som The Beatles, The Kinks og The Hives, har alltid vært der, og står fortsatt sterkt. Crosby, Stills Nash & Young og Bob Dylan var nok også der ganske tidlig.
– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?
– Jeg tar selvfølgelig verdens beste band som backingband. Med The Beatles i ryggen, kan det ikke gå galt, og så velger jeg å synge duetter med Springsteen og Elvis, for da ville mamma blitt så stolt. Jeg også, da!
– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?
– Med fare for å høres enspora ut, må jeg nesten si Paul McCartney. Jeg hadde jenterommet tapetsert av The Beatles-plakater og mye annen merch av dem. Jeg var på The Beatles-museet i Liverpool som tiåring, og året etter så jeg Macca live i Telenor Arena. Slikt setter selvsagt spor. Så kan man selvsagt stille spørsmål om dette var noe jeg fant helt på selv, eller om det ble prakket på hjemmefra, men det er jo ikke så forbanna nøye. Og det fungerte jo ganske bra også da! Haha!
Foto: Carl Christian Lein Størmer
Coverart: Dag Eirik Clausen
